En mosevegg på Karl Johan

En ettermiddag før påske gikk jeg og min samboer nedover Karl Johans gate der målet var et sted de selger god italiensk is. For en gangs skyld hadde jeg ikke moser på hjernen, helt til det plutselig dukket opp en grønn vegg på Egertorget. Jeg la raskt merke til at det var kleskjeden H&M som holdt på med noe og tenkte at dette var det best å holde seg unna. Når jeg var helt forbi den grønne veggen tenkte jeg plutselig: den grønne veggen var da jammen dekket av moser. Jeg snudde og gikk tilbake, og jammen var det ikke flere kvadratmeter med matteflette Hypnum cupressiforme. Noen skudd med sigdmose Dicranum hadde også sneket seg inn. Jeg hadde ikke med lupe, og tenkte heller ikke at dette var stedet for å ta belegg, sigdmosen ble derfor ubestemt.

Jeg stilte meg opp for å ta et bilde og fanget dermed oppmerksomheten til en av de som sto på denne standen. Jeg mumlet først noe om at jeg bare var interessert i mosene på den grønne veggen, men fikk allikevel utdelt en liten trykksak. H&Ms representant virket ikke helt overbevist da jeg sa at jeg var leder i Moseklubben, og at den grønne veggen var prima stoff til bloggen vår. Det viste seg etter hvert at H&M denne gangen  var ute i miljøets ærend. De har begynt å ta imot brukte klær som de enten sender til trengende eller gjenvinner slik at stoffet kan brukes til å produsere nye tekstiler. De var også veldig stolte av at hver butikk har en miljøansvarlig. Derfor altså den grønne veggen med mose.

Men Rocambole var ikke død!

Noen norske mosearter er så sjeldne at ingen nålevende personer har sett dem her i landet. Noen av disse artene har bare én eneste kjent forekomst, og funnet er ofte datert til 1800-tallet. I tillegg er eksakt lokalitet ofte ikke kjent da det bare står oppgitt et stedsnavn eller navnet på et større geografisk område. Og som ikke det var nok: for noen av artene er landskapet totalt forandret siden funnet ble gjort, og det som for 150 år siden var kalkskog og åpen beitemark ligger i dag under asfalt og annen elendighet. Hva skal man mene om framtida til disse artene, er det mulig å finne dem igjen? Noen av dem vil man trolig aldri finne igjen i Norge, mens andre plutselig dukker opp – og det selvfølgelig når man egentlig har gitt opp å finne dem.

Dubbebegermose Microbryum curvicollum er en slik myteomspunnet art. Det er minst 180 år siden den sist ble sett i Norge, og det var daværende prest i Asker Søren Christian Sommerfelt (1796-1838) som samlet arten. Hvor funnet stammer fra vet man ikke, men man kan anta at det var Asker eller Bærum siden Sommerfelt hadde sitt virke her i den perioden arten ble samlet. 

Utallige turer i artens antatte habitat de siste årene har ikke gitt uttelling. De flotte arealene med åpen kalkmark i Oslo-området har selvsagt stått for andre overraskelser, men dubbebegermose, nei den har latt vente på seg. Undertegnede hadde egentlig gitt opp, og begynt å sysle med tanken om å foreslå arten som den første mosearten i Norge i rødlistekategorien RE – regionalt utdødd. Men man kan jo aldri vite, den er jo tross alt bare 2-3 millimeter høy og bare fremme visse tider på året, og kanskje ikke hvert år en gang. Den kan jo være oversett. Og ja, ganske riktig. Den var ikke død. I februar ble den funnet av undertegnede på Lindøya i Oslofjorden. Det vokste noen 100 individer i kanten av en sti mellom et hytteområde og sjøen sør på øya. Der sto den og virket som den alltid hadde vært der. Så man kan ikke annet enn å understreke: den som leter finner, og undertegnede har i tillegg erfart at man skal være veldig forsiktig med å plassere arter i rødlistekategorien RE.

Fortsettelse følger i Blyttia (tidsskriftet til Norsk Botanisk Forening) etter hvert…

Og for ordens skyld: Rocambole er en fiktiv romanhelt som ble skapt av den franske forfatteren Pierre Alexis Ponson du Terrail. Fortellingene ble opprinnelig skrevet som føljetonger til et ukeblad fra midten av 1800-tallet (altså omtrent på samme tid som forrige funn av dubbebegermose), men kom raskt i bokform og ble populære og oversatt til flere språk, deriblant til norsk. Historiene var starten på en ny sjanger innen kriminalfortellinger, med den heltemodige og hardkokte helten på stadig nye, fantastiske og farlige eventyr. Selv om bøkene solgte godt nok til å komme i nyutgivelse i etterkrigstiden, ble de aldri betraktet som noe mer enn kiosklitteratur. Uttrykk som: «- men Rocambole var ikke død!» og «Hvem skulle i disse kledebon kunne gjenkjenne Rocambole?» er likevel blitt stående og er i bruk i kretser som ellers tok klar avstand fra verdien av slik litteratur (klippet fra Wikipedia).

Arten vokser i erodert kalkjord på en liten sørvendt knaus om lag fire meter over havet. Foto: Torbjørn Høitomt

Stor forekomst på av liten jordklump. Foto: Torbjørn Høitomt

Bilder av arten tatt i mikroskop. Legg merke til den bøyde stilken, en karakter som kjennetegner arten. Foto: Torbjørn Høitomt

Torbjørn Høitomt

Mose på døra!

Det er ikke ofte man får servert mosenyheter på døra om morgenen, tror aldri det har hendt meg, så jeg ble positivt overrasket tirsdag morgen da Byavisa i Trondheim hadde følgende overskrift på forsiden: Moselegger ny turistinformasjon.

Turistinformasjonen i Trondheim moser til, eller?

Allerede av forsiden ante jeg ugler i mosen. For det reiselivsdirektøren holder i hendene ligner mistenkelig mye på reinlav. Til tross for grønnfargen. På de to fulle siden Byavisen har viet saken er det fine bilder av en hel vegg som blir "moselagt" og uttalelser om mosers fine egenskaper. To sider hvor de ikke har klart å avsløre luringen som har kledd seg ut som mose.

Dette stemmer jo forsåvidt, selv om de i dette tilfellet ikke bruker mose.

Kanskje det er aprilsnarr, tenkte jeg, men kom på at den narren ville vel bli for vanskelig å avsløre for de flest. Velvel, pent blir det og vedlikeholdet mye enklere enn om de hadde hatt ekte mose.

Er det behov for en moseblogg hvor et av målene er å lære folk flest litt mer om mose? Ja, det er det jammen meg.

Magni Olsen Kyrkjeeide