Men Rocambole var ikke død!

Noen norske mosearter er så sjeldne at ingen nålevende personer har sett dem her i landet. Noen av disse artene har bare én eneste kjent forekomst, og funnet er ofte datert til 1800-tallet. I tillegg er eksakt lokalitet ofte ikke kjent da det bare står oppgitt et stedsnavn eller navnet på et større geografisk område. Og som ikke det var nok: for noen av artene er landskapet totalt forandret siden funnet ble gjort, og det som for 150 år siden var kalkskog og åpen beitemark ligger i dag under asfalt og annen elendighet. Hva skal man mene om framtida til disse artene, er det mulig å finne dem igjen? Noen av dem vil man trolig aldri finne igjen i Norge, mens andre plutselig dukker opp – og det selvfølgelig når man egentlig har gitt opp å finne dem.

Dubbebegermose Microbryum curvicollum er en slik myteomspunnet art. Det er minst 180 år siden den sist ble sett i Norge, og det var daværende prest i Asker Søren Christian Sommerfelt (1796-1838) som samlet arten. Hvor funnet stammer fra vet man ikke, men man kan anta at det var Asker eller Bærum siden Sommerfelt hadde sitt virke her i den perioden arten ble samlet. 

Utallige turer i artens antatte habitat de siste årene har ikke gitt uttelling. De flotte arealene med åpen kalkmark i Oslo-området har selvsagt stått for andre overraskelser, men dubbebegermose, nei den har latt vente på seg. Undertegnede hadde egentlig gitt opp, og begynt å sysle med tanken om å foreslå arten som den første mosearten i Norge i rødlistekategorien RE – regionalt utdødd. Men man kan jo aldri vite, den er jo tross alt bare 2-3 millimeter høy og bare fremme visse tider på året, og kanskje ikke hvert år en gang. Den kan jo være oversett. Og ja, ganske riktig. Den var ikke død. I februar ble den funnet av undertegnede på Lindøya i Oslofjorden. Det vokste noen 100 individer i kanten av en sti mellom et hytteområde og sjøen sør på øya. Der sto den og virket som den alltid hadde vært der. Så man kan ikke annet enn å understreke: den som leter finner, og undertegnede har i tillegg erfart at man skal være veldig forsiktig med å plassere arter i rødlistekategorien RE.

Fortsettelse følger i Blyttia (tidsskriftet til Norsk Botanisk Forening) etter hvert…

Og for ordens skyld: Rocambole er en fiktiv romanhelt som ble skapt av den franske forfatteren Pierre Alexis Ponson du Terrail. Fortellingene ble opprinnelig skrevet som føljetonger til et ukeblad fra midten av 1800-tallet (altså omtrent på samme tid som forrige funn av dubbebegermose), men kom raskt i bokform og ble populære og oversatt til flere språk, deriblant til norsk. Historiene var starten på en ny sjanger innen kriminalfortellinger, med den heltemodige og hardkokte helten på stadig nye, fantastiske og farlige eventyr. Selv om bøkene solgte godt nok til å komme i nyutgivelse i etterkrigstiden, ble de aldri betraktet som noe mer enn kiosklitteratur. Uttrykk som: «- men Rocambole var ikke død!» og «Hvem skulle i disse kledebon kunne gjenkjenne Rocambole?» er likevel blitt stående og er i bruk i kretser som ellers tok klar avstand fra verdien av slik litteratur (klippet fra Wikipedia).

Arten vokser i erodert kalkjord på en liten sørvendt knaus om lag fire meter over havet. Foto: Torbjørn Høitomt

Stor forekomst på av liten jordklump. Foto: Torbjørn Høitomt

Bilder av arten tatt i mikroskop. Legg merke til den bøyde stilken, en karakter som kjennetegner arten. Foto: Torbjørn Høitomt

Torbjørn Høitomt