Historien om torntvebladmosen Scapania nimbosa

Denne gongen er det John Bjarne Jordal og Kristin Wangen som skriv om månadens art. Dei med fleire har hatt ei viktig rolle i kartlegging og overvaking av denne arten, og kan dermed fortelje den spennande historia om oppdaginga av arten i Noreg og gjenoppdaginga i nyare tid etter at ein trudde den var borte. 

Begynnelsen

Mange historier om norske mosearter starter for over 100 år siden, i den første gullalderen for mosekartlegging her i landet, så også med torntvebladmosen Scapania nimbosa. Sommeren 1907 hadde en av de aktive på den tiden, Baard Kaalaas, fått med seg en engelskmann som het Albert LeRoy Andrews til Fræna i Møre og Romsdal. De kom med båt og gikk i land på Farstad. Derfra tok de seg inn til Sleppskardet ved fjellet Talstadhesten som sikkert allerede på den tiden var kjent som et kalkrikt område, og dermed attraktivt for botanikere. Noen år senere, i 1919, skrev Andrews om funn av Scapania nimbosa på denne turen i et britisk tidsskrift som het Torreya, og denne arten var da ny for Norge og Skandinavia.

Noe senere skrev Eugen Jørgensen sin bok om ”Norges levermoser”, som kom ut i 1934. Under arbeidet med denne var han i Fræna i årene 1921 og 1931 og gjenfant torntvebladmosen. Så ble det stille lenge. Imidlertid kunne tidligere skolesjef i Fræna, nå avdøde Harald Aas, fortelle at det var en engelsk moseforsker som holdt til på Tverrfjellgården i Fræna en gang og lette etter en mose som het noe som skulle bety ”den som vokser i skyene” (nimbosa betyr nettopp det). Dette kan ha vært på 1940-50-tallet. En dag kom han gledesstrålende og kunne fortelle at han hadde funnet den. Hva mannen het kunne Aas ikke huske. Kanskje finnes det spor etter ham i ett eller annet britisk herbarium?

Tue av torntvebladmose. Foto: John Bjarne Jordal.

Gjenfunn

Så i 1998 tok noen av vår generasjons feltbotanikere seg fore å lete etter torntvebladmosen i Sleppskardet igjen, men uten hell. I mellomtida var også det angitte området ganske forandret av kalksteinsutvinning. De skrev en artikkel i Blyttia i år 2000 der de antydet at arten kunne være forsvunnet som følge av dette. Ikke mange år etter, i februar 2003, skulle Geir Gaarder lage konsekvensutredning for en kraftlinje gjennom Eide og Fræna til det planlagte gassilandføringsanlegget Nyhamna i Aukra. Han rasket da med seg en mosedott fra en liten bergvegg i Eide som viste seg å være torntvebladmose! Endelig – og dette var jo en helt ny lokalitet – da var det kanskje håp om flere?

Funnstedet ble snart etter oppsøkt av en delegasjon moseforskere fra Trondheimsmiljøet. Så i juli 2005 var den samme Geir på fjelltur og lette etter kalkkrevende arter i Sandnestindan i Eide. På vei ned fant han en dott med torntvebladmose på et nytt sted. Ny artikkel i Blyttia – arten var likevel ikke utdødd! I pinsa 2007 dro så Geir og John Bjarne opp i det samme området for å lete mer – og jo da, vi fant hele 11 nye delforekomster og feiret med middag på kinarestaurant i Molde etterpå. Men dette var ikke kalkrike voksesteder og endelig begynte det å gå opp for oss – den er jo ikke kalkkrevende! Den klassiske lokaliteten – Sleppskardet – har mye kalkstein og marmor. Derfor hadde vi trodd at den var kalkkrevende! Vi hadde tenkt feil og lett på feil steder. Den vokste jo så surt som bare det.

Kartlegging

Nå hadde vi knekt voksesteds-koden - og da begynte det å løsne. Vitenskapsmuseet i Trondheim la i juni 2007 sin årlige herbarie-innsamlingstur til Eide. Kristian Hassel og Tommy Prestø fant arten ved Tussfossen i Eide og Kristian senere samme år ved Sleppskardet i Fræna og ved Klokkhuset i Eide. John Bjarne ble ganske tent av dette og begynte å bruke høstene til kombinerte mose- og trimturer i nordvendte fjellsider i disse traktene. I løpet av 2007-2009 ble hovedmengden av de lokalitetene vi i dag kjenner lokalisert. I 2010 ble det publisert en artikkel om den nye kunnskapen i mosetidsskriftet Lindbergia. Totalt kjenner vi nå 29 lokaliteter som ligger innenfor et område på 12 x 20 kilometer. Utenfor der har vi hatt masse ”bomturer”, da finner vi bare ”broren” prakttvebladmose S. ornithopodioides og et knippe andre følgearter som grannkrekmose Lepidozia pearsonii, rødmuslingmose Mylia taylorii, heimose Anastrepta orcadensis og småstylte Bazzania tricrenata.

Kart over ytre Romsdal med utbredelse av torntvebladmose (røde prikker).  Svarte prikker: torntvebladmose ettersøkt, men ikke funnet, oftest er prakttvebladmose funnet disse stedene. Blå firkant: nedbørstasjonen Eide. Figuren er en oppdatert versjon fra Lindbergia-artikkelen fra 2010.

Overvåkingsprosjekt 2010-2014

I 2010 bevilget Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) midler til utlegging av overvåkingsruter for torntvebladmose og noen andre mosearter, i forbindelse med det nasjonale Naturindeks-prosjektet. Det ble lagt ut 12 ruter (0,5x0,5 meters ruter delt i 16 småruter) på fire forskjellige voksesteder for torntvebladmosen i Eide. I 2014 ble disse rutene reanalysert av Kristian Hassel, Kristin Wangen og John Bjarne Jordal. Vi kom også i avisa! Det var ganske tilsvarende mengder av mosen i 2014 som i 2010, ihvertfall ikke store forskjeller – men den har flyttet seg og er ikke i de samme smårutene! Den er dermed noe mer dynamisk enn vi kanskje kunne tro. Hva som kan skje av endringer på litt sikt er derimot et åpent spørsmål. Vi kan tenke oss at både beiteopphør og klimaendringer kan gi høyere vegetasjon og at den kan bli gradvis skygget ut der den vokser. Spørsmålet er da om den greier å bevege seg raskt nok oppover i høyden til nye voksesteder.

En journalist fra Romsdal Budstikke ble med oss i felt under reanalysering av naturindeks-rutene i Eide. Fra venstre: John Bjarne Jorda, Kristin Wangen og Kristian Hassel. Foto: Oddbjørn Harnes.

Masteroppgave om torntvebladmosen 

Som en forlengelse av overvåkingen av torntvebladmosen, går Kristin Wangen i sin masteroppgave i dybden for å finne ut mer om denne arten i tillegg til prakttvebladmosen og praktdraugmosen Anastrophyllum donnianum. Oppgaven går ut på å lage artsutbredelsesmodeller, der resultatet vil være et kart som viser den potensielle, klimatiske nisjen til artene. Sammenlignet med dagens utbredelse, vil man kunne se om arten er mettet i sitt utbredelsesområde, eller om den har flere områder den kan spre se til. I tillegg til slike modeller, prøver jeg å finne ut noe om veksten hos torntvebladmosen. Hvor mye vokser den på en vekstsesong? Vokser den mer på noen lokaliteter enn andre? Fremgangsmåten har vært å feste en sytråd noen mm under skuddspissen og målt distansen mellom tråden og skuddspissen om våren, og deretter måle denne distansen igjen på høsten.

Måling av torntvebladmose. Foto: Kristian Hassel.

Artsbeskrivelse

Torntvebladmosen Scapania nimbosa er en levermose der bladene består av to lober som nesten ikke henger sammen (denne og prakttvebladmosen S. ornithopodioides skiller seg fra andre tvebladmoser ved å ha ”frie” lober). Bladene er sterkt preget av lange og litt uregelmessige ”torner” i kanten, mens prakttvebladmosen har kortere og mer regelmessige små tenner. Torntvebladmosen er oftest mer eller mindre rødpigmentert og dessuten nokså luktløs, noe som også bidrar til å skille den fra den noe større og brunere prakttvebladmosen som også har en kraftig aromatisk lukt. På Romsdalshalvøya vokser disse artene ofte sammen i fuktheier i skoggrensenivå ca. 200-500 m.o.h. i nordskråninger av kystfjell, ofte i svake sig sammen med rome og bjønnskjegg, eller i kanten av små berg. Det er typisk at sola tar dårlig der de vokser! Ellers er det sannsynligvis en årsnedbør godt over 2000 mm på voksestedene, nedbørsnormal over 100 mm i trolig alle årets måneder (untatt for mai på de nærmeste målestasjonene i Eide), regn 60-70% av alle dager, og dessuten ofte tåke – dvs. skikkelig oseanisk og fuktig. Mens prakttvebladmosen finnes på hele Vestlandet, er torntvebladmosen bare funnet i et lite område i kommunene Fræna, Eide og Gjemnes i Møre og Romsdal. Ellers i verden er torntvebladmosen kjent fra oseaniske strøk av de britiske øyer, og i Himalaya/Vest-Kina - i et lignende klima som i Norge, men 3000 moh. Utbredelsen er sterkt fragmentert og kan være rester av en tidligere større utbredelse. Formering skjer kun vegetativt. Kjønna formering er ikke kjent, heller ikke grokorn (gemmae). Se også Artsdatabankens faktaark.

Blanding av torntvebladmose (lange og uregelmessige 
tenner/"torner" langs bladkanten) og prakttvebladmose 
(kote, regelmessige tenner langs bladkanten). 
Foto:John Bjarne Jordal. 

Torntvebladmose og rome - to gode følgesvenner i 
kystfjella på Romsdalshalvøya. Foto: John Bjarne Jordal.

Verdensutbredelse av torntvebladmose. Figuren er hentet fra Lindbergia-artikkelen fra 2010.