Månedens art: Øygardsmose

Forrige måned ble det dessverre ingen art til dere. Denne måneden derimot er vi tilbake og denne gangen er Oddvar Olsen gjesteskribent på Mosebloggen. Han har skrevet månadens art for oss og det er øygardsmose Glyphomitrium daviesii vi skal lære mer om.

Øygardsmose

Øygardsmose Glyphomitrium daviesii bærer sitt navn med rette. Der vi finner den, har den gjerne utsikt mot åpne havet.

Lenge var dette en noe kryptisk art. Det ble gjort noen funn i Møre og Romsdal rundt 1900, men angivelse av sted var gjerne noe diffuse og unøyaktige. Flere har prøvd å finne mosen igjen på disse stedene uten å lykkes og vi begynte å undres på om mosen hadde vært vanligere før og at mindre beitedyr eller klimaendring kunne resultert i tilbakegang. Det var først da vi endelig fant den igjen på Sandsøya i 2013, at «koden» ble knekket og senere har vi funnet/gjenfunnet den på 6 steder i Møre og Romsdal og 2 steder i Sogn og Fjordane.

Fra Artskart pr 2014. Blå ring markerer 5 gamle funn fra rundt 1900: Egersund, Rogaland, Alden og Marøya, Sogn og Fjordane og Sandsøya og Sjonhellaren, Møre og Romsdal.

Om en ser bort i fra ett funn på Hitra, Sør-Trøndelag i 1974, har er det ingen funn av arten i Norge på 106 år (mellom 1907 og 2013).

Detaljert oversikt av nye funn i Sogn og Fjorande i 2014.

Detaljert oversikt over nye funn i Møre og ROmsdal i 2013 og 2014. Himmelretningen er hovedsakelig mellom nord til vest, der den gjerne vokser i nokså trange sker med fjellvegger på sidene. Dersom det er steinur i bunnen vokser den oftest på de største steinene.

Den vokser gjerne lavt på steiner og bergvegger, ofte helt nede ved gress eller lyng. Ett av kravene ser ut til å være tørre parti uten snev av sigevann. Ofte finnes den på fremstikkende/oppsprukket berg der sigevannet går i sprekker bak berget. Den vokser helst litt opp fra sjøen, oftest mellom 40 til 80 moh. Der de største forekomstene er funnet, er gjerne høyere fjell bak som skaper skygge for sola i sør. Men der er unntak som viser at den også kan vokse andre steder. På Ellingsøya, Ålesund ble den funnet i en sørhelling, i et trangt lite skar der selve voksestedet riktignok vendte mot vest. Her stod det to enslige tuer på berget helt nede ved foten og delvis skjult av lyng. Her var det heller ikke noen høye fjell bak, voksestedet var kun 10 meter nedenfor kanten av platået.

Det er først om fremst på kapselens peristomtenner at øygardsmosen er lettest å kjenne igjen. Og det er i sola de står som finest. Foto: Oddvar Olsen

På litt avstand kan arten forveksles med saltblomstermose Schistidium maritimum, med lignende voksesett i tuer og med om lag samme mørke grønnfarge i bladene. Men, når man ser nærmere etter er det stor forskjell på kapslene. Det ser ut til at øygardsmose har kapsler hele året. Enkelte tuer kan mangle eller ha få kapsler, mens nabotua kan strutte med mengder av dem.

På litt avstand kan øygardsmose ligne litt på saltblomstermose Schistidium maritimum, men kommer man nært nok ser man at det er stor forskjell på kapslene. Foto: Oddvar Olsen

På de fleste funnstedene er det kun få tuer i et svært begrenset område. Trolig er det på Sandsøya den største forekomsten er. Her ble det talt opp 60 tuer på et relativt stort område. Bare en del av området ble undersøkt i kaldt og fuktig vær, og vi antar at man vil få et høyere antall om man går mer systematisk over terrenget.

Parti fra Sandøya, Sande. Innafor det makerte området ble det funnet ca. 60 tuer.

Fra Sjonghelleren, Giske. På disse to blokkene vokste ca. 60 tuer med øygardsmose. Her ser man tydelig sprekker bak blokkene som hindrer sigevann å komme ned der mosen vokser.

Fra Lepsøya, Haram. Ca. 20 tuer vokste her, både på steiner og på berg.