Vi er godt i gang med
2015. Det er i år 150 år siden Norges røde kors ble grunnlagt, 100 år siden
Knut Hamsun utgav romanen Segelfoss by og 50 år siden Gambia ble selvstendig
stat. Men 2015 er også året da en ny utgave av Norsk rødliste for arter blir
utgitt. Dette markerer vi her på mosebloggen ved å presentere en av de over 200
artene som kommer til å stå på den nye rødlista: råtetvebladmose!
Råtetvebladmose
er en av våre sjeldneste og minste tvebladmoser med en høyde på 1-8 mm, oftest
i nedre del av dette intervallet. Skuddene er oppstigende til opprette og
0,5-1,8 mm brede. Arter formerer seg vegetativt og grokornbærende skudd
forekommer vanlig. Her sitter tette ansamlinger med brune til rødbrune
grokorn på de øverste bladspissene.
Råtetvebladmose er en noen millimeter stor art med brune grokorn i
skuddspissene.
Råtetvebladmose
vokser på fuktige, barkløse stokker av ulike treslag, fortrinnsvis i og langs
større bekker og mindre elver. Arten synes å foretrekke stokker som er polert
av vann og isgang, gjerne stokker eller trebiter som har blitt fraktet et
stykke med elva for så å hekte seg fast eller bli skylt i land. Noen av funnene
er også gjort på stokker som berører vannstrengen der de har falt ned, men
dette gjelder kun et mindretall av funnene. Det virker som substratets evne til
å bevare fuktighet spiller en viktig rolle, og det kan virke som at kravet til
dimensjon på stokkene øker med faren for uttørking. I vedvaser eller andre
steder der substratet holdes kontinuerlig fuktig, kan arten også vokse på
mindre trebiter. Substratet er ofte gråor eller gran, men arten er også påvist
på furu, osp, bjørk og kanskje også rogn. En stor del av lokalitetene finnes i
områder med baserik berggrunn, men det er usikkert om dette har noen betydning.
.jpg)
Vedvaser som denne i Gausdal bør alltid undersøkes med tanke på
råtetvebladmose. Arten vokser på de stokkene som ikke er overgrodd av særlig
mange andre moser.
De
fleste lokalitetene med råtetvebladmose er knyttet til skyggefulle bekke- eller
elvekløfter, men enkelte lokaliteter avviker fra dette ved å være tørrere og
mer lysåpne. Med få unntak vokser arten på læger eller trebiter ute i
vassdraget, i elvekanten, eller i flommarkskog. Fuktig lokalklima og
kontinuerlig, lokal tilgang på nakne læger synes å være viktig for artens
forekomst. Et slikt miljø skapes lettest langs intakte småvassdrag i gammel
skog, hvis topografi og lokalklima skaper stabil luftfuktighet, og de påvirkes
av isgang og kraftige flommer som produserer død ved av høvelig kvalitet.
Råtetvebladmose
har vært kjent i Norge siden år 1900, men det ble med Ingebrigt Hagen sitt funn
fra Skjørdøla i Oppdal helt fram til 1993 da arten ble gjenfunnet på samme
sted. Etter 2005 har arten blitt funnet på en rekke nye lokaliteter i
kontinentale strøk av Sør-Norge, med et tydelig kjerneområde nord i
Gudbrandsdalen i Oppland. Størst tetthet av kjente lokaliteter finnes i et
område som omfattes av kommunene Sel, Nord-Fron og Ringebu, med til sammen 14
lokaliteter. Det må presiseres at denne regionen er det eneste området hvor det
er gjort systematiske undersøkelser i et større område der hovedmålet var å
finne arten. Alvdal og Stor-Elvdal er et annet område med en del funn av arten.
Fra begge disse kommunene er det flere nye funn fra 2012, og det uten at
området har vært inkludert i de systematiske undersøkelsene etter arten. Videre
er arten påvist i Nordre Land og Øystre Slidre (Oppland), i Gol (Buskerud), i
Sunndal (Møre og Romsdal), i Oppdal (Sør-Trøndelag) og i Steinkjer og Grong
(Nord-Trøndelag).
Råtetvebladmose
er klassifisert som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter 2010. Det er
vurderingen etter kriteriet B2 som gir den høye kategorien (lite
forekomstareal, kombinert med kraftig fragmentering og pågående reduksjon av
størrelse og kvalitet på artens habitat). Det er vannkraftutbygging og skogbruk
som er de viktigste truslene mot arten.
Tekst og foto: Torbjørn Høitomt
