Månedens art: Råtetvebladmose Scapania carinthiaca

Vi er godt i gang med 2015. Det er i år 150 år siden Norges røde kors ble grunnlagt, 100 år siden Knut Hamsun utgav romanen Segelfoss by og 50 år siden Gambia ble selvstendig stat. Men 2015 er også året da en ny utgave av Norsk rødliste for arter blir utgitt. Dette markerer vi her på mosebloggen ved å presentere en av de over 200 artene som kommer til å stå på den nye rødlista: råtetvebladmose!

Råtetvebladmose er en av våre sjeldneste og minste tvebladmoser med en høyde på 1-8 mm, oftest i nedre del av dette intervallet. Skuddene er oppstigende til opprette og 0,5-1,8 mm brede. Arter formerer seg vegetativt og grokornbærende skudd forekommer vanlig. Her sitter tette ansamlinger med brune til rødbrune grokorn på de øverste bladspissene.

Råtetvebladmose er en noen millimeter stor art med brune grokorn i skuddspissene.

Råtetvebladmose vokser på fuktige, barkløse stokker av ulike treslag, fortrinnsvis i og langs større bekker og mindre elver. Arten synes å foretrekke stokker som er polert av vann og isgang, gjerne stokker eller trebiter som har blitt fraktet et stykke med elva for så å hekte seg fast eller bli skylt i land. Noen av funnene er også gjort på stokker som berører vannstrengen der de har falt ned, men dette gjelder kun et mindretall av funnene. Det virker som substratets evne til å bevare fuktighet spiller en viktig rolle, og det kan virke som at kravet til dimensjon på stokkene øker med faren for uttørking. I vedvaser eller andre steder der substratet holdes kontinuerlig fuktig, kan arten også vokse på mindre trebiter. Substratet er ofte gråor eller gran, men arten er også påvist på furu, osp, bjørk og kanskje også rogn. En stor del av lokalitetene finnes i områder med baserik berggrunn, men det er usikkert om dette har noen betydning.

Vedvaser som denne i Gausdal bør alltid undersøkes med tanke på råtetvebladmose. Arten vokser på de stokkene som ikke er overgrodd av særlig mange andre moser.

De fleste lokalitetene med råtetvebladmose er knyttet til skyggefulle bekke- eller elvekløfter, men enkelte lokaliteter avviker fra dette ved å være tørrere og mer lysåpne. Med få unntak vokser arten på læger eller trebiter ute i vassdraget, i elvekanten, eller i flommarkskog. Fuktig lokalklima og kontinuerlig, lokal tilgang på nakne læger synes å være viktig for artens forekomst. Et slikt miljø skapes lettest langs intakte småvassdrag i gammel skog, hvis topografi og lokalklima skaper stabil luftfuktighet, og de påvirkes av isgang og kraftige flommer som produserer død ved av høvelig kvalitet.

Råtetvebladmose har vært kjent i Norge siden år 1900, men det ble med Ingebrigt Hagen sitt funn fra Skjørdøla i Oppdal helt fram til 1993 da arten ble gjenfunnet på samme sted. Etter 2005 har arten blitt funnet på en rekke nye lokaliteter i kontinentale strøk av Sør-Norge, med et tydelig kjerneområde nord i Gudbrandsdalen i Oppland. Størst tetthet av kjente lokaliteter finnes i et område som omfattes av kommunene Sel, Nord-Fron og Ringebu, med til sammen 14 lokaliteter. Det må presiseres at denne regionen er det eneste området hvor det er gjort systematiske undersøkelser i et større område der hovedmålet var å finne arten. Alvdal og Stor-Elvdal er et annet område med en del funn av arten. Fra begge disse kommunene er det flere nye funn fra 2012, og det uten at området har vært inkludert i de systematiske undersøkelsene etter arten. Videre er arten påvist i Nordre Land og Øystre Slidre (Oppland), i Gol (Buskerud), i Sunndal (Møre og Romsdal), i Oppdal (Sør-Trøndelag) og i Steinkjer og Grong (Nord-Trøndelag).

Råtetvebladmose er klassifisert som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter 2010. Det er vurderingen etter kriteriet B2 som gir den høye kategorien (lite forekomstareal, kombinert med kraftig fragmentering og pågående reduksjon av størrelse og kvalitet på artens habitat). Det er vannkraftutbygging og skogbruk som er de viktigste truslene mot arten.

Så hva skjer med råtetvebladmose på den nye rødlista som kommer senere i år? Det får vi vite ut på senhøsten! Men allerede i løpet av våren kan du sniktitte i den nye rødlista da den kommer ut på høring. Her får alle dere mosefolk muligheten til å si deres mening om råtetvebladmose og alle andre mosers plassering på rødlista. 

Tekst og foto: Torbjørn Høitomt

Glomregjelet - et eldorado for oseaniske moser

Tekst og foto: Anders Lundberg

Glomregjelet ligger ved Trengereid i den østlige delen av Bergen kommune. Det er nordvendt og renner ut i Sørfjorden, fjorden mellom fastlandet og Nordens største innlandsøy, Osterøy. Det faller >3000 mm nedbør i året, og den nordvendte beliggenheten gjør at luftfuktigheten er ekstremt høy. Berggrunnen er stedvis kalkrik, og det viser igjen både når det gjelder mose- og karplantefloraen. Gjelet er lett tilgjengelig fra Risnesveien, den gamle veien langs sjøen som går parallelt med og lavere enn nåværende E16 som her går i tunell. Risnesveien krysser nedre del av gjelet, så fra veien kan man begynne å studere mosene umiddelbart. Mange interessante arter vokser langs veien, men det store mangfoldet av moser finnes høyere oppe langs elva.

Glomregjelet har ekstremt høy luftfuktighet, og mosefloraen bærer preg av det.



Bekkeskeimose Platyhyonidium riparioides er tallrik mange steder langs bekken.

Klobekkemose Hygrohypnum ochraceum danner ofte store flak.



Klobekkemose Hygrohypnum ochraceum i tett bestand.

I og nær bekken vokser fuktighetselskende moser i store mengder. Her finner man bekkeskeimose Platyhyonidium riparioides, lurvbekkemose Hygrohypnum luridum, klobekkemose H. ochraceum, bekkesildremose Dichodontium pellucidum, sumplundmose Brachythecium rivulare, bekkegråmose Racomitrium aquaticum, bekketvebladmose Scapania undulata og mange andre. Mange av dem vokser i store flak, ofte ½-1 m² store. At mange av artene er så tallrike, får man til å skjønne at gjelet er et eldorado for moser. 

Rødhøstmose Orthothecium rufescens er lett kjennelig på form og farge.

Stivkulemose Bartramia ithyphylla.

Langs gjelet er det mange bratte, skyggefulle berg, ofte med overheng. Her trives arter som klovemose Harpalejeunea molleri, skortejuvmose Anoectangium aestivum, rødhøstmose Orthothecium rufescens, spindelmose Cololejeunea calcarea og andre. På slike skyggefulle vegger kan man også finne hinnebregne Hymenophyllum peltatum. En av de sjeldneste mosene er kløftgrimemose Herbertus aduncus, som er tallrik flere steder langs elva. Den er rødlistet og regnet som nær truet (NT). I Norge er den bare kjent fra Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane.


Kløftgrimemose Herbertus aduncus, er i Norge bare kjent fra Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane.

Kalkrike innslag i floraen er grønnburkne Asplenium viride, kalktuffmose Palustriella commutata og putevrimose Tortella tortuosa. Selv om lokalklimaet er fuktig, finnes også tørre berg. Her trives tørketålende arter som kystsotmose Andreaea alpina, kystblomstermose Schistidium strictum, bekblomstermose S. trichodon, kulegråmose Racomitrium ellipticum, knippegråmose R. fasciculare, svagråmose R. macounii, renneknausing Grimmia ramondii, krusknausing G. torquata og stabbesteinmose Ptychomitrium polyphyllum.

Glomregjelet er et flott sted, et sted for fordypning, fascinasjon og kontemplasjon! Flere bilder fra Glomregjelet kan du se her:

http://anderslundberg.no/mosar-i-glomregjelet-mosses-and-liverworts-of-glomregjelet/

Men Rocambole var ikke død!

Noen norske mosearter er så sjeldne at ingen nålevende personer har sett dem her i landet. Noen av disse artene har bare én eneste kjent forekomst, og funnet er ofte datert til 1800-tallet. I tillegg er eksakt lokalitet ofte ikke kjent da det bare står oppgitt et stedsnavn eller navnet på et større geografisk område. Og som ikke det var nok: for noen av artene er landskapet totalt forandret siden funnet ble gjort, og det som for 150 år siden var kalkskog og åpen beitemark ligger i dag under asfalt og annen elendighet. Hva skal man mene om framtida til disse artene, er det mulig å finne dem igjen? Noen av dem vil man trolig aldri finne igjen i Norge, mens andre plutselig dukker opp – og det selvfølgelig når man egentlig har gitt opp å finne dem.

Dubbebegermose Microbryum curvicollum er en slik myteomspunnet art. Det er minst 180 år siden den sist ble sett i Norge, og det var daværende prest i Asker Søren Christian Sommerfelt (1796-1838) som samlet arten. Hvor funnet stammer fra vet man ikke, men man kan anta at det var Asker eller Bærum siden Sommerfelt hadde sitt virke her i den perioden arten ble samlet. 

Utallige turer i artens antatte habitat de siste årene har ikke gitt uttelling. De flotte arealene med åpen kalkmark i Oslo-området har selvsagt stått for andre overraskelser, men dubbebegermose, nei den har latt vente på seg. Undertegnede hadde egentlig gitt opp, og begynt å sysle med tanken om å foreslå arten som den første mosearten i Norge i rødlistekategorien RE – regionalt utdødd. Men man kan jo aldri vite, den er jo tross alt bare 2-3 millimeter høy og bare fremme visse tider på året, og kanskje ikke hvert år en gang. Den kan jo være oversett. Og ja, ganske riktig. Den var ikke død. I februar ble den funnet av undertegnede på Lindøya i Oslofjorden. Det vokste noen 100 individer i kanten av en sti mellom et hytteområde og sjøen sør på øya. Der sto den og virket som den alltid hadde vært der. Så man kan ikke annet enn å understreke: den som leter finner, og undertegnede har i tillegg erfart at man skal være veldig forsiktig med å plassere arter i rødlistekategorien RE.

Fortsettelse følger i Blyttia (tidsskriftet til Norsk Botanisk Forening) etter hvert…

Og for ordens skyld: Rocambole er en fiktiv romanhelt som ble skapt av den franske forfatteren Pierre Alexis Ponson du Terrail. Fortellingene ble opprinnelig skrevet som føljetonger til et ukeblad fra midten av 1800-tallet (altså omtrent på samme tid som forrige funn av dubbebegermose), men kom raskt i bokform og ble populære og oversatt til flere språk, deriblant til norsk. Historiene var starten på en ny sjanger innen kriminalfortellinger, med den heltemodige og hardkokte helten på stadig nye, fantastiske og farlige eventyr. Selv om bøkene solgte godt nok til å komme i nyutgivelse i etterkrigstiden, ble de aldri betraktet som noe mer enn kiosklitteratur. Uttrykk som: «- men Rocambole var ikke død!» og «Hvem skulle i disse kledebon kunne gjenkjenne Rocambole?» er likevel blitt stående og er i bruk i kretser som ellers tok klar avstand fra verdien av slik litteratur (klippet fra Wikipedia).

Arten vokser i erodert kalkjord på en liten sørvendt knaus om lag fire meter over havet. Foto: Torbjørn Høitomt

Stor forekomst på av liten jordklump. Foto: Torbjørn Høitomt

Bilder av arten tatt i mikroskop. Legg merke til den bøyde stilken, en karakter som kjennetegner arten. Foto: Torbjørn Høitomt

Torbjørn Høitomt