torsdag 31. desember 2015

Det mystiske skoddemosefunnet i Lier

Det nærmer seg nytt år og nye muligheter. Heldigvis for Moseklubbens blogg kan man kanskje si. 2015 har ikke vært det beste bloggåret, så nytt år med nye muligheter virker lovende. Vi ønsker alle følgere av bloggen ett godt nytt moseår med en fortsettelse der forrige moseinnlegg sluttet og kanskje en hjelp på veien til å gjenfinne skoddemose i Lier. Takk til forfatter Dag Hovind for grundig arbeid.


Undertegnede satt ved siden av Oddvar (Olsen) på mosekurset i Ås høsten 2014 og vi kom i prat om Stryn. Da nevnte han en mose han hadde funnet, men der og da var den bare et av altfor mange nye navn for meg. Og dessuten må jeg helst sjekke Artskart før jeg kan vurdere hvor interessant et mosefunn er. Da jeg satt og forberedte meg litt til sommerens utflukter sist vår, dukket dette opp igjen. Det var jo mulig at jeg kom til å ta en tur innom søster og svoger i Stryn, og da kunne det være greit å ha noen mulige sjekkpunkter på lur. Så jeg begynte å sjekke mosefunn i Stryn, nærmere bestemt rundt Glomnesfossen ved Hjelle. Der dukket skoddemose Brachydontium trichodes opp som et svært interessant funn, ifølge Artskart. Det ble ikke mindre interessant da skoddemosen plutselig figurerte som månedens art her i Mosebloggen og Torbjørn (Høitomt) utfordret bryologene med hentydninger til et gammelt mystisk funn i Lier, langt utenom en ellers vestlig utbredelse. I blogginnlegget ble også tannkjølmose Zygodon dentatus (EN) nevnt, som må være arten Oddvar nevnte for meg. Den skulle visstnok ikke så være vanskelig å finne, men er sikkert verdt en reise når Nationalnyckeln ikke har annet å vise til enn et funn i Telemark på 1800-tallet – i hele Norden! Jeg kunne selvsagt tatt direkte kontakt, men foreløpig kom mange av svarene av seg selv – ikke ut av det blå, men ut av nettskyene.

«Buttedalssætrene»
Postembedsmannen Fredrik Emil Conradi (1852–1907) samlet skoddemose et sted i Lier 21. mai 1893. Det kan se ut til at Conradi måtte sjekke «artskart» han også. Han var i hvert fall tilbake på samme lokalitet 4. juni samme år og samlet mer materiale, slik at til sammen sju belegg finnes ved universitetsmuseene i Bergen, Oslo og Trondheim. Herrene Conradi og Ingebrigt Hagen publiserte «Bryologiske bidrag til Norges flora» i Forhandlinger i Videnskabs-Selskabet i Christiania. 1893. no. 11, men skoddemosen rakk dessverre ikke å bli med i denne oversikten over nyfunn av moser i Norge. Listen ble lagt fram av Axel Blytt allerede i mars det året:


I Botanikkens historie i Norge (Jørgensen 2007) kan man lese at Conradi nesten ikke publiserte noen av sine mange funn selv. De nevnte bidragene var unntaket. Dermed får vi ingen hjelp fra finneren selv, og må lete i skodda. Conradis mest fullstendige etikettpåskrift lyder «Sylling, Enger-fjeldet, nær Buttedalssætrene paa kalksandsten». Så langt hadde jeg kommet da blogginnlegget dukket opp, det vil si jeg hadde plassert «Buttedalssætrene» på kartet. Men blogginnlegget gjorde det ganske klart at selv med nøyaktige koordinater var dette et litt håpløst prosjekt for en amatør.
Buttedalssetrene finnes ikke på dagens kart, men lokalhistorikerne kan hjelpe. I Vestmarka: Seterliv og kølabrenning (Larsen 2001) står følgende: «Buttedalssetra ligger i Engermarka, men navnet har den fått fra gården Buttedal […] Ingen kilder kan fortelle når Buttedal hadde seter her. Kanskje ligger det så langt tilbake i tid at skauen var allmenning. […] At flere gårder har setret på Buttedalssetra er sikkert. På den gamle setervollen har vi registrert seks hustufter […] I 1825 viser et kart at det var fire seterbruk på Buttedalsseter. I 1890 var det bare ett seterbruk igjen.» Da var det nok dette gjenværende seterbruket Conradi plasserer funnet sitt i forhold til. På side 69 finnes et kart med veifarene slik de gikk den gangen, noe som kan være nyttig:



Setra blir også nevnt i Vandringer i Askerbøringens utmark (Nilsen 2001), men der antydes det at den siste driften kunne ha opphørt allerede i 1880: «Den gamle ferdselsstien mellom Tveitsetra og Engersetra gikk over den skrånende vollen på Buttedalssetra som lå ganske straks opp for den nåværende kjøreveien mellom Enger og Asdøltjern. Setra var tegnet inn på kartverk i 1880, men var trolig nedlagt før dette tidspunkt.»
Det er nærliggende å tenke på Asdøljuvet, slik skoddemosen er funnet ved Glomnesfossen og andre steder, men hva menes med «nær Buttedalssætrene»? De lå ca. 1 km nord for Asdøltjern, men hva var 1 km for datidas postverk? Conradi var postembedsmann enten han var ute i embeds medfør eller ikke. Likevel ville vel ikke Buttedalsseter være noe naturlig valg av lokalitetsnavn hvis funnet ikke ble gjort nærmere setra enn tjernet? På kartet nedenfor er Buttedalssetrene markert med en stjerne. Et forstørret utsnitt oppe til høyre viser flere terrengdetaljer.


Conradi gir oss én opplysning til: «paa kalksandsten». Det geologiske kartet er imidlertid svært ensfarget i området. Hele «platået» består av rombeporfyr, bortsett fra Haveråsen nord for Store Sandungen som har lag med leirskifer, sandstein og konglomerat. Ikke mye hjelp å få her, kanskje?


Kilde: Berggrunn N50, Norges geologiske undersøkelse

Blogging som metode
Jeg er tom for ideer, i hvert fall foreløpig, og dermed kommer dette med blogginnlegg inn i bildet. Andre har tatt i bruk blogging som forskningsmetode med stort hell, men spørsmålet er om det fungerer like godt på moser som matematikk. Problemstillingene er ikke akkurat parallelle, men i januar 2009 la matematikeren Tim Gowers ved Cambridge University fram noen tanker om et uløst matematisk problem i et blogginnlegg og inviterte andre til å delta i et forsøk på å løse det. Han ville utforske mulighetene for å angripe forskningsspørsmål gjennom et massivt, nettverksbasert samarbeid. Gowers fikk ingen umiddelbar respons, men det tok ganske snart av.
De første sju timene skjedde det ikke noe, men så fikk han et par kommentarer og forslag, og etter hvert ballet det på seg med nye ideer og kommentarer. Noe var blindspor, men etter 37 dager hadde 27 personer skrevet 800 kommentarer i bloggen. Da var problemet løst, og ikke bare det. Det var løst som et særtilfelle av et mer krevende problem, som denne ad hoc-forskningsgruppa hadde funnet ut av i løpet av prosessen. Gowers har beskrevet opplevelsen som å kjøre bil i stedet for å slite med ei håndkjerre. Eksempelet med Polymath-bloggen er beskrevet i Reinventing Discovery (Nielsen 2012).
For meg kan det framstå som omtrent like vanskelig å finne skoddemosen «i Enger-fjeldet» som å løse Gowers’ matematiske problem. Derfor har jeg forsøkt å bidra med det jeg kan lese meg til, selv om det kan finnes andre kilder jeg har oversett. Nå er det spørsmål om noen av Mosebloggens lesere har lokalkunnskap eller ideer som gjør det mulig å snevre inn sirkelen rundt «Buttedalssætrene». Hvis Buttedalssetrene hadde vært ei stor og levende setergrend, måtte kanskje radiusen utvides, men seterdriften var på hell og det fantes andre tilsvarende setre i nærheten. Slik kan kanskje leteområdet begrenses? Foreløpig er radiusen ukjent, og ikke minst himmelretningen, men kanskje er det mulig å lese noe ut av topografien? Selv har jeg merket meg området der de to småbekkene møtes på vestsida av kjøreveien som et mulig gjemmested for lyssky individer.
 
Kilder


Jørgensen, P. M. (red.). 2007. Botanikkens historie i Norge. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke
Larsen, J. M. 2001. Vestmarka: Seterliv og kølabrenning. Slependen: Asker og Bærum historielag
Nielsen, M. 2012. Reinventing Discovery. The New Era of Networked Science. Princeton/Oxford: Princeton University Press
Nilsen, K. 1980. Vandringer i Askerbøringens utmark. Asker: Historielaget
Forfatter: Dag Hovind

onsdag 17. juni 2015

Månedens art: Skoddemose




I Norge har vi et velutviklet element med sjeldne oseaniske moser som vi bare finner i ett eller flere av fylkene på Vestlandet. Flere av disse slik som praktdraugmose Anastrophyllum donnianum, flommose Hyocomium armoricum og vasshalemose Isothecium holtii har etter hvert blitt godt kjent og de fleste moseinteresserte med fartstid på Vestlandet har sett en eller flere av disse artene. De tre nevnte artene er relativt store og karismatiske arter som relativt enkelt kan finne om man oppsøker en kjent lokalitet. Det finnes imidlertid eksempler på arter som gjør sitt aller ytterste for å gjemme seg unna innpåslitne bryologer. Skoddemose Brachydontium trichodes er en av de som er utfordrende å finne. Dette er ikke en art du snubler over, her må det virkelig letes, og det godt! Arten er 2-3 mm høy, har ofte sporofytter og vokser i små tuer eller som enkeltskudd på beskyttede (les: bortgjemte) steder. 

Skoddemose samlet i Dyrdalsfossen i Norddal kommune. Foto: Torbjørn Høitomt


Arten ble for første gang i Norge samlet i Geiranger i Møre og Romsdal i 1872 av Axel Blytt. Senere på 1800 tallet ble arten samlet av kjente moseforskere som B. Kaalaas, F.E. Conradi og E. Jørgensen. I 1904 var arten kjent fra 10 lokaliteter. Etter dette ble arten påvist av Nils Hakelier i Låtefossen ved Odda både i 1967 og 1975, og av Hans H. Blom ved Bergen i 1985. Mangel på nye funn førte imidlertid til at arten ble vurdert i kategorien DD - datamangel på Norsk rødliste for arter 2010. 

Så er det nå en gang slik at noen av oss bryologer har en forkjærlighet for de mosene vi vet aller minst om. Det må da gå an å finne denne!! En taktisk smart bryolog ville først dratt til Låtefossen ved Odda og forsøkt å finne arten der den er påvist ved to anledninger i relativt ny tid, men hvorfor alltid velge minste motstands vei? I mai 2014 dukket det så opp en anledning til å undersøke Glomnesfossen i Stryn i Sogn og Fjordane. Oddvar Olsen hadde allerede en lang artsliste for mosefloraen i fossen og et lite mosefølge oppsøkte fossen, først og fremst for studere tannkjølmose Zygodon dentatus (EN) som Oddvar hadde funnet ved fossen. Det ble også jaktet på flere nye arter for lokaliteten og skoddemose dukket da opp på undersiden av en relativt liten stein som lå delvis nede i jorda i en bratt skråning ved fossen. Kristien Wangen var den heldige finner. Rett etterpå ble arten også funnet i et hulrom under en overhengende skrent litt lenger ned i fosserøyksona som Glomnesfossen danner. Endelig var koden knekt og arten har senere blitt påvist ved Jarlandselva i Samnanger i Hordaland og ved Dyrdalsfossen i Norddal i Møre og Romsdal.
Er det noe skoddemose her inne mon tro? Foto: John Bjarne Jordal

Voksested for skoddemose ved Dyrdalsfossen. Den ble funnet på berg innunder en overhengende mose/humusmatte litt over midt i bildet. Foto: John Bjarne Jordal

Om man til slutt kan tillate seg å være litt offensiv: Hvem klarer å finne denne arten i en annen landsdel enn Vestlandet? Et gammelt noe mystisk funn fra Lier i Buskerud indikerer at arten kan finnes flere steder i landet. Og siden den gjemmer seg så godt så trengs det bryologer som er gode til å lete. God tur!

søndag 31. mai 2015

Ingen utfordring for stor for Moseklubben - Schistidium-workshop avholdt i Drammen

Dette innlegget handler om et av mange bryologers virkelig store mareritt - blomstermosene. De fleste av oss mosevenner kjenner igjen slekta i felt, men det stopper som oftest der. Mulighetene for å rote seg fullstendig vekk i form og lengde på hårspisser, papiller som eroderes bort og peristomtenners form og størrelse er så absolutt til stede, og tilfeldige forsøk på å nøkle seg frem til art har som oftest endt i fiasko. Men ingen utfordring er for stor for Moseklubbens ivrige og kunnskapssøkende medlemmer.

Men en av verdens ledende ekspert på denne slekta, Hans H. Blom på laget arrangerte vi workshop i Lier- og Drammensområdet i pinsehelga. Hele 16 deltakere var med på turen og de fleste av oss drømte om å komme over den berømte "kneika" når det gjelder bestemmelse av blomstermoser.
Blomstermosene er ofte ganske lette å finne siden mange av dem er pionerer, og ofte vokser på betong eller nylig blottlagt, kalkrikt steinsubstrat. Dette betyr at veiskjæringer, gamle murer, brufundamenter eller kumlokk er fine plasser å lete etter arter i denne slekta.

Deltagerne samlet til matpause i strålende sol. Foran fra venstre (sittende): Kåre A. Lye, Solfrid H. L. Langmo, Jon T. Klepsland, Kjell Ivar Flatberg, Per Øvrebø, Leif Appelgren, Hans H. Blom, Niklas Lönnell, Anders Bryn, Torbjørn Høitomt, Perry G. Larsen og Kåre Homble. Bak fra venstre (stående): Mette Kirkebjerg Due, Kristin Wangen, Henrik Weibull, Kristian Hassel og Arne Pedersen. Foto: Kristian Hassel. 

Ei veiskjæring ovenfor Mjøndalen bød på nær "full pakke" av arter i blomstermoseslekta som vi på forhånd kunne forvente i dette området. Arter som storblomstermose Schistidium apocarpum, gjøglerblomstermose S. confusum, småblomstermose S. duprettii, rødblomstermose S. papillosum, bekblomstermose S. trichodon, sotblomstermose S. boreale og kalkblomstermose S. robustum ble studert her. Vi oppdaget ganske raskt at mange artene var mulig å skille allerede i felt dersom man fant typisk materiale. Noen av artene skapte imidlertid noe mer hodebry og det viste seg at gjøglerblomstermose var kjernen til mye forvirring. Med det latinske navnet Schistidium confusum var det kanskje ikke annet å vente? På flere andre stopp både senere denne første dagen og den neste dagen ble det muligheter for å repetere disse artene samt å stifte bekjennskap med vriblomstermose S. lancifolium. Høydepunktet på den andre dagen, lørdagen, var helt klart å finne hårblomstermose Schistidium bryhnii langs turveien opp mot Åspaviljongen ved Drammen. Denne arten er så langt man kjenner til endemisk for Norge og er bare kjent fra Drammen og et par nærliggende kommuner. Den vokser i små, hvitlodne tuer og vokste sammen med et annet nytt bekjentskap for mange av oss, solblomstermose S. pruinosum.

 Vi har akkurat funnet hårblomstermose ved veien opp mot Åspaviljongen ved Drammen. Foto: Torbjørn Høitomt


Hårblomstermose Schistidium bryhnii. Foto: Solfrid Helene Lien Langmo


Veiskjæringer der berggrunnen er middels kalkrik kan være gode lokaliteter for blomstermoser. Foto: Torbjørn Høitomt

Den siste dagen dro vi til Glitra i Lier for å lete opp noen vannlevende blomstermoser. Nede i Glitras dype bekkekløft fant vi både bekkeblomstermose S. rivulare, tungeblomstermose S. agassizii og strykblomstermose S. platyphyllum voksende på steiner i flomsona. Vi klarte ikke å holde oss helt unna andre moser og oppsøkte det som trolig er en av landets største forekomster av den sterkt truete oreblæremose Frullania oakesiana, samt en del andre godbiter som grønnsko Buxbaumia viride, pelsblæremose Frullania bolanderi, pyslommemose Fissidens gracilifolius, stammesigd Dicranum viride og gullskeimose Rhynchostegium murale.

Vi vil også benytte anledningen til å takke Øystein og hans medhjelpere på Renskaug gård i Lier for fantastisk oppvartning. Her ble det servert veldig god mat og et flott konferanserom muliggjorde effektiv jobbing med innsamlet materiale på kveldstid. Øystein viste også fram en flott salamanderdam som han har restaurert på gården og la seg på et servicenivå langt over det man kan forvente. Til og med når håndlupa til Solfrid ble ødelagt tro han til og fikset biffen! Vi kommer gjerne tilbake hit og jeg oppfordrer andre til å avlegge denne gården, som for øvrig driver økologisk, et besøk.
Det er ikke bare blomstermoser som engasjerer mosefolket. Solfrid og Kristin hilser på en stor salamander fra dammen på Renskaug gård. Foto: Torbjørn Høitomt

Helt til slutt en stor takk til Hans H. Blom for tålmodig veiledning. Nå er det bare opp til hver og en av oss om vi vil bevare og videreutvikle våre kunnskaper om blomstermosene.

tirsdag 19. mai 2015

Månedens art: Storblomstermose

Denne måneden avholdes det blomstermosekurs i Drammen. Det blir selvfølgelig en blomstermose som presenteres som månedens art i mai. John Gunnar Brynjulvsrud har skrevet om storblomstermose. Den er kanskje overkommelig å lære for oss som ikke skal på kurs også?


Schistidium apocarpum Storblomstermose

I slekten Schistidium (blomstermoser) er ca. 60 arter beskrevet, hvorav 45 er godt dokumentert. Av disse fins 38 arter i Norden. Blomstermosene har karakteristiske kapsler på korte skaft med klart røde peristomtenner som kan minne om nettopp blomster når de er åpne. 

Scistidium apocarpum 1.jpg
Schistidium apocarpum med kapsler på korte skaft. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud.

Storblomstermose Scistidium apocarpum
Storblomstermose er blant de vanligste i slekten og med en høyde på opp mot 10 cm burde det la seg gjøre å huske navnet. Arten er variabel i karakter, både når det kommer til utseendet og økologi. Den vokser på surt og basisk berg, eksponert eller skyggefullt såvel som på åpen alvarmark. Vanlige følgearter er sigdknausing Grimmia hartmanii, putehårstjerne Syntrichia ruralis, kvitknausing Grimmia pulvinata, fakkelbustehette Orthotrichum anomalum og murblomstermose Schistidium crassipilum.

Kjennetegn
Som sagt kan storblomstermose bli opp mot 10 cm, og vokser i mørkegrønne til brunaktige løse tuer. Bladene har en bred base som smalner av mot spissen hvilket gir dem et ovalt til triangulært preg. Selve bladspissen er fintannet og ender ofte i en kort hårspiss som er noe nedløpende. Bladkanten er foldet nesten helt ut til spissen. I den øvre delen av bladet er cellene avrundet kvadratiske med tykke, slette cellevegger, mens i nedre delen bølgete vegger og rektangulær form. Øvre del kan også ha innslag av partier med dobbelt cellelag. Nervens underside har ofte papiller ut mot spissen av bladet, ellers er det fritt for papiller. Hunbladene er nesten flate med smalt foldet kant i øvre del og kort, bred spiss.
En moden kapsel er mørkerød, bredest i toppen og nesten gjemt i bladene. Den er relativt bred og kort og dens ytre celler har relativt tynne vegger. Peristomtennene er røde og oftest mer enn 400 µm lange, dessuten er de perforerte, utstående, og er vridd rundt kapselåpningen. Sporene er 11-15 µm i diameter og har en kornet overflate. Det finnes mye variasjon innen arten.

Forvekslingsarter
Bekkeblomstermose S. rivulare kan forveksles men kapselen har mer urneform med tykke ytre celler og kraftigere nerve.
Raudblomstermose S. papillosum, jotunblomstermose S. poeltii og kystblomstermose S. strictum har alle papiller på bladflaten.
Murblomstermose S. crassipilum. Her er bladkanten foldet halve bladets lengde og kapselens ytre celler er rektangulære.

S. apocarpum lukket kapsel. Foto:John Gunnar Brynjulvsrud.

Scistidium apocarpum 30x.jpg
S. apocarpum. Kapsel nesten dekt av blader. Foto:John Gunnar Brynjulvsrud.
Scistidium apocarpum 30x capsule w measures crop.jpg
S.apocarpum. Legg merke til bredde i forhold til lengde. Foto:John Gunnar Brynjulvsrud.
Schistidium apocarpum 100x capsule w scale 2.jpg
Lengde på peristomtenner kan være med på å bestemme art. Litt av hetta henger igjen bak tenneneFoto: John Gunnar Brynjulvsrud.


Scistidium apocarpum w hyalin tip cropped.jpg
S. apocarpum blad med kort hårspiss. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud.
Scistidium apocarpum 100x leaf tip 2.jpg
S.apocarpum med papiller på undersiden. Legg merke til foldet kant nesten helt ut. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud

S. apocarpum 400x forstørrelse med perforerte peristomtenner. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud


Kilder:
-Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Uppsala, ArtDatabanken, Sveriges 
lantbruksuniversitet, 2005­ .


tirsdag 28. april 2015

Månedens art: Øygardsmose

Forrige måned ble det dessverre ingen art til dere. Denne måneden derimot er vi tilbake og denne gangen er Oddvar Olsen gjesteskribent på Mosebloggen. Han har skrevet månadens art for oss og det er øygardsmose Glyphomitrium daviesii vi skal lære mer om.



Øygardsmose

Øygardsmose Glyphomitrium daviesii bærer sitt navn med rette. Der vi finner den, har den gjerne utsikt mot åpne havet.

Lenge var dette en noe kryptisk art. Det ble gjort noen funn i Møre og Romsdal rundt 1900, men angivelse av sted var gjerne noe diffuse og unøyaktige. Flere har prøvd å finne mosen igjen på disse stedene uten å lykkes og vi begynte å undres på om mosen hadde vært vanligere før og at mindre beitedyr eller klimaendring kunne resultert i tilbakegang. Det var først da vi endelig fant den igjen på Sandsøya i 2013, at «koden» ble knekket og senere har vi funnet/gjenfunnet den på 6 steder i Møre og Romsdal og 2 steder i Sogn og Fjordane.

Fra Artskart pr 2014. Blå ring markerer 5 gamle funn fra rundt 1900: Egersund, Rogaland, Alden og Marøya, Sogn og Fjordane og Sandsøya og Sjonhellaren, Møre og Romsdal.

Om en ser bort i fra ett funn på Hitra, Sør-Trøndelag i 1974, har er det ingen funn av arten i Norge på 106 år (mellom 1907 og 2013).

Detaljert oversikt av nye funn i Sogn og Fjorande i 2014.

Detaljert oversikt over nye funn i Møre og ROmsdal i 2013 og 2014. Himmelretningen er hovedsakelig mellom nord til vest, der den gjerne vokser i nokså trange sker med fjellvegger på sidene. Dersom det er steinur i bunnen vokser den oftest på de største steinene.


Den vokser gjerne lavt på steiner og bergvegger, ofte helt nede ved gress eller lyng. Ett av kravene ser ut til å være tørre parti uten snev av sigevann. Ofte finnes den på fremstikkende/oppsprukket berg der sigevannet går i sprekker bak berget. Den vokser helst litt opp fra sjøen, oftest mellom 40 til 80 moh. Der de største forekomstene er funnet, er gjerne høyere fjell bak som skaper skygge for sola i sør. Men der er unntak som viser at den også kan vokse andre steder. På Ellingsøya, Ålesund ble den funnet i en sørhelling, i et trangt lite skar der selve voksestedet riktignok vendte mot vest. Her stod det to enslige tuer på berget helt nede ved foten og delvis skjult av lyng. Her var det heller ikke noen høye fjell bak, voksestedet var kun 10 meter nedenfor kanten av platået.

Det er først om fremst på kapselens peristomtenner at øygardsmosen er lettest å kjenne igjen. Og det er i sola de står som finest. Foto: Oddvar Olsen

På litt avstand kan arten forveksles med saltblomstermose Schistidium maritimum, med lignende voksesett i tuer og med om lag samme mørke grønnfarge i bladene. Men, når man ser nærmere etter er det stor forskjell på kapslene. Det ser ut til at øygardsmose har kapsler hele året. Enkelte tuer kan mangle eller ha få kapsler, mens nabotua kan strutte med mengder av dem.

På litt avstand kan øygardsmose ligne litt på saltblomstermose Schistidium maritimum, men kommer man nært nok ser man at det er stor forskjell på kapslene. Foto: Oddvar Olsen

På de fleste funnstedene er det kun få tuer i et svært begrenset område. Trolig er det på Sandsøya den største forekomsten er. Her ble det talt opp 60 tuer på et relativt stort område. Bare en del av området ble undersøkt i kaldt og fuktig vær, og vi antar at man vil få et høyere antall om man går mer systematisk over terrenget.

Parti fra Sandøya, Sande. Innafor det makerte området ble det funnet ca. 60 tuer.

Fra Sjonghelleren, Giske. På disse to blokkene vokste ca. 60 tuer med øygardsmose. Her ser man tydelig sprekker bak blokkene som hindrer sigevann å komme ned der mosen vokser.

Fra Lepsøya, Haram. Ca. 20 tuer vokste her, både på steiner og på berg.

fredag 3. april 2015

Fråskemysteriet

Froskeslekten Theloderma går under mange navn på engelsk: bug-eyed frogs, warty treefrogs og moss frogs. Det siste er jo veldig artig da, mosefrosker. Grunnen til dette er at det ser ut til at de kamuflerer seg som mose. Og det gjør de ikke bare ved å være "mosegrønne" (hva nå enn det er). De har også struktur i skinnet sitt som gjør at de virkelig går i ett med moseunderlaget.

Theloderma corticale eller Vietnamese Mossy frog på engelsk. Bildet er lånt fra Newquay Zoo hvor du kan lese mer om denne lille mosedotten: http://www.newquayzoo.org.uk/animals-plants/animals/details/mossy-frog

Flere frosker liker å gjemme seg i mose. I Ecuador oppdaget forskere en ny frosk som kamuflerer seg som mose i 2006. Tre år senere tok de med seg den lille frosken i en kopp for å fotografere den. De oppdaget da at den ruglete overflaten plutselig (i løpet av 330 sekunder) ble glatt. Ingen har noen gang observert at vertebrater (vi med ryggrad) kan endre hudstruktur så raskt, dette har kun blitt observert hos dyr uten ryggrad, som blekkspruter. Enda en art i samme slekt kan gjøre det samme, og nå lurer forskerne på hvordan denne egenskapen har utviklet seg. Et ekte fråskemysterium.

God påske!

fredag 20. februar 2015

Månedens art: Råtetvebladmose Scapania carinthiaca

Vi er godt i gang med 2015. Det er i år 150 år siden Norges røde kors ble grunnlagt, 100 år siden Knut Hamsun utgav romanen Segelfoss by og 50 år siden Gambia ble selvstendig stat. Men 2015 er også året da en ny utgave av Norsk rødliste for arter blir utgitt. Dette markerer vi her på mosebloggen ved å presentere en av de over 200 artene som kommer til å stå på den nye rødlista: råtetvebladmose!

Råtetvebladmose er en av våre sjeldneste og minste tvebladmoser med en høyde på 1-8 mm, oftest i nedre del av dette intervallet. Skuddene er oppstigende til opprette og 0,5-1,8 mm brede. Arter formerer seg vegetativt og grokornbærende skudd forekommer vanlig. Her sitter tette ansamlinger med brune til rødbrune grokorn på de øverste bladspissene.

Råtetvebladmose er en noen millimeter stor art med brune grokorn i skuddspissene.

Råtetvebladmose vokser på fuktige, barkløse stokker av ulike treslag, fortrinnsvis i og langs større bekker og mindre elver. Arten synes å foretrekke stokker som er polert av vann og isgang, gjerne stokker eller trebiter som har blitt fraktet et stykke med elva for så å hekte seg fast eller bli skylt i land. Noen av funnene er også gjort på stokker som berører vannstrengen der de har falt ned, men dette gjelder kun et mindretall av funnene. Det virker som substratets evne til å bevare fuktighet spiller en viktig rolle, og det kan virke som at kravet til dimensjon på stokkene øker med faren for uttørking. I vedvaser eller andre steder der substratet holdes kontinuerlig fuktig, kan arten også vokse på mindre trebiter. Substratet er ofte gråor eller gran, men arten er også påvist på furu, osp, bjørk og kanskje også rogn. En stor del av lokalitetene finnes i områder med baserik berggrunn, men det er usikkert om dette har noen betydning.

Vedvaser som denne i Gausdal bør alltid undersøkes med tanke på råtetvebladmose. Arten vokser på de stokkene som ikke er overgrodd av særlig mange andre moser.


De fleste lokalitetene med råtetvebladmose er knyttet til skyggefulle bekke- eller elvekløfter, men enkelte lokaliteter avviker fra dette ved å være tørrere og mer lysåpne. Med få unntak vokser arten på læger eller trebiter ute i vassdraget, i elvekanten, eller i flommarkskog. Fuktig lokalklima og kontinuerlig, lokal tilgang på nakne læger synes å være viktig for artens forekomst. Et slikt miljø skapes lettest langs intakte småvassdrag i gammel skog, hvis topografi og lokalklima skaper stabil luftfuktighet, og de påvirkes av isgang og kraftige flommer som produserer død ved av høvelig kvalitet.

Råtetvebladmose har vært kjent i Norge siden år 1900, men det ble med Ingebrigt Hagen sitt funn fra Skjørdøla i Oppdal helt fram til 1993 da arten ble gjenfunnet på samme sted. Etter 2005 har arten blitt funnet på en rekke nye lokaliteter i kontinentale strøk av Sør-Norge, med et tydelig kjerneområde nord i Gudbrandsdalen i Oppland. Størst tetthet av kjente lokaliteter finnes i et område som omfattes av kommunene Sel, Nord-Fron og Ringebu, med til sammen 14 lokaliteter. Det må presiseres at denne regionen er det eneste området hvor det er gjort systematiske undersøkelser i et større område der hovedmålet var å finne arten. Alvdal og Stor-Elvdal er et annet område med en del funn av arten. Fra begge disse kommunene er det flere nye funn fra 2012, og det uten at området har vært inkludert i de systematiske undersøkelsene etter arten. Videre er arten påvist i Nordre Land og Øystre Slidre (Oppland), i Gol (Buskerud), i Sunndal (Møre og Romsdal), i Oppdal (Sør-Trøndelag) og i Steinkjer og Grong (Nord-Trøndelag).

Råtetvebladmose er klassifisert som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter 2010. Det er vurderingen etter kriteriet B2 som gir den høye kategorien (lite forekomstareal, kombinert med kraftig fragmentering og pågående reduksjon av størrelse og kvalitet på artens habitat). Det er vannkraftutbygging og skogbruk som er de viktigste truslene mot arten.

Så hva skjer med råtetvebladmose på den nye rødlista som kommer senere i år? Det får vi vite ut på senhøsten! Men allerede i løpet av våren kan du sniktitte i den nye rødlista da den kommer ut på høring. Her får alle dere mosefolk muligheten til å si deres mening om råtetvebladmose og alle andre mosers plassering på rødlista. 

Tekst og foto: Torbjørn Høitomt