Undertegnede satt ved siden av Oddvar (Olsen) på mosekurset i Ås høsten 2014 og vi kom i prat om Stryn. Da nevnte han en mose han hadde funnet, men der og da var den bare et av altfor mange nye navn for meg. Og dessuten må jeg helst sjekke Artskart før jeg kan vurdere hvor interessant et mosefunn er. Da jeg satt og forberedte meg litt til sommerens utflukter sist vår, dukket dette opp igjen. Det var jo mulig at jeg kom til å ta en tur innom søster og svoger i Stryn, og da kunne det være greit å ha noen mulige sjekkpunkter på lur. Så jeg begynte å sjekke mosefunn i Stryn, nærmere bestemt rundt Glomnesfossen ved Hjelle. Der dukket skoddemose Brachydontium trichodes opp som et svært interessant funn, ifølge Artskart. Det ble ikke mindre interessant da skoddemosen plutselig figurerte som månedens art her i Mosebloggen og Torbjørn (Høitomt) utfordret bryologene med hentydninger til et gammelt mystisk funn i Lier, langt utenom en ellers vestlig utbredelse. I blogginnlegget ble også tannkjølmose Zygodon dentatus (EN) nevnt, som må være arten Oddvar nevnte for meg. Den skulle visstnok ikke så være vanskelig å finne, men er sikkert verdt en reise når Nationalnyckeln ikke har annet å vise til enn et funn i Telemark på 1800-tallet – i hele Norden! Jeg kunne selvsagt tatt direkte kontakt, men foreløpig kom mange av svarene av seg selv – ikke ut av det blå, men ut av nettskyene.
«Buttedalssætrene»
Postembedsmannen Fredrik Emil Conradi (1852–1907)
samlet skoddemose et sted i Lier 21. mai 1893. Det kan se ut til at Conradi måtte
sjekke «artskart» han også. Han var i hvert fall tilbake på samme lokalitet 4.
juni samme år og samlet mer materiale, slik at til sammen sju belegg finnes ved
universitetsmuseene i Bergen, Oslo og Trondheim. Herrene Conradi og Ingebrigt
Hagen publiserte «Bryologiske bidrag til Norges flora» i Forhandlinger
i Videnskabs-Selskabet i Christiania. 1893. no. 11, men skoddemosen rakk dessverre ikke å bli med i
denne oversikten over nyfunn av moser i Norge. Listen ble lagt fram av Axel
Blytt allerede i mars det året:
I Botanikkens
historie i Norge (Jørgensen 2007) kan man lese at Conradi nesten ikke
publiserte noen av sine mange funn selv. De nevnte bidragene var unntaket.
Dermed får vi ingen hjelp fra finneren selv, og må lete i skodda. Conradis mest
fullstendige etikettpåskrift lyder «Sylling, Enger-fjeldet, nær Buttedalssætrene
paa kalksandsten». Så langt hadde jeg kommet da blogginnlegget dukket opp, det
vil si jeg hadde plassert «Buttedalssætrene» på kartet. Men blogginnlegget gjorde
det ganske klart at selv med nøyaktige koordinater var dette et litt håpløst
prosjekt for en amatør.
Buttedalssetrene finnes ikke på dagens
kart, men lokalhistorikerne kan hjelpe. I Vestmarka:
Seterliv og kølabrenning (Larsen 2001) står følgende: «Buttedalssetra
ligger i Engermarka, men navnet har den fått fra gården Buttedal […] Ingen
kilder kan fortelle når Buttedal hadde seter her. Kanskje ligger det så langt
tilbake i tid at skauen var allmenning. […] At flere gårder har setret på
Buttedalssetra er sikkert. På den gamle setervollen har vi registrert seks
hustufter […] I 1825 viser et kart at det var fire seterbruk på Buttedalsseter.
I 1890 var det bare ett seterbruk igjen.» Da var det nok dette gjenværende seterbruket Conradi plasserer
funnet sitt i forhold til. På side 69 finnes et kart med veifarene slik de gikk
den gangen, noe som kan være nyttig:
Setra blir
også nevnt i Vandringer i Askerbøringens
utmark (Nilsen 2001), men der antydes det at den siste driften kunne ha
opphørt allerede i 1880: «Den gamle ferdselsstien mellom Tveitsetra og
Engersetra gikk over den skrånende vollen på Buttedalssetra som lå ganske
straks opp for den nåværende kjøreveien mellom Enger og Asdøltjern. Setra var
tegnet inn på kartverk i 1880, men var trolig nedlagt før dette tidspunkt.»
Det er
nærliggende å tenke på Asdøljuvet, slik skoddemosen er funnet ved Glomnesfossen
og andre steder, men hva menes med «nær Buttedalssætrene»? De lå ca. 1 km nord
for Asdøltjern, men hva var 1 km for datidas postverk? Conradi var
postembedsmann enten han var ute i embeds medfør eller ikke. Likevel ville vel ikke
Buttedalsseter være noe naturlig valg av lokalitetsnavn hvis funnet ikke ble
gjort nærmere setra enn tjernet? På kartet nedenfor
er Buttedalssetrene markert med en stjerne. Et forstørret utsnitt oppe til høyre
viser flere terrengdetaljer.
Kilde: www.norgeskart.no
Conradi gir oss én opplysning til: «paa kalksandsten». Det geologiske kartet er imidlertid
svært ensfarget i området. Hele «platået» består av rombeporfyr, bortsett fra
Haveråsen nord for Store Sandungen som har lag med leirskifer, sandstein og
konglomerat. Ikke mye hjelp å få her, kanskje?
Kilde: Berggrunn N50, Norges geologiske undersøkelse
Blogging
som metode
Jeg er tom for ideer, i hvert fall foreløpig, og dermed
kommer dette med blogginnlegg inn i bildet. Andre har tatt i bruk blogging som
forskningsmetode med stort hell, men spørsmålet er om det fungerer like godt på
moser som matematikk. Problemstillingene er ikke akkurat parallelle, men i
januar 2009 la matematikeren Tim Gowers ved Cambridge University
fram noen tanker om et uløst matematisk problem i et blogginnlegg og inviterte
andre til å delta i et forsøk på å løse det. Han ville utforske mulighetene for
å angripe forskningsspørsmål gjennom et massivt, nettverksbasert samarbeid.
Gowers fikk ingen umiddelbar respons, men det tok ganske snart av.
De første sju timene skjedde det ikke noe, men så fikk han et par
kommentarer og forslag, og etter hvert ballet det på seg med nye ideer og
kommentarer. Noe var blindspor, men etter 37 dager hadde 27 personer skrevet
800 kommentarer i bloggen. Da var problemet løst, og ikke bare det. Det var
løst som et særtilfelle av et mer krevende problem, som denne ad
hoc-forskningsgruppa hadde funnet ut av i løpet av prosessen. Gowers har beskrevet
opplevelsen som å kjøre bil i stedet for å slite med ei håndkjerre. Eksempelet
med Polymath-bloggen er beskrevet i Reinventing
Discovery (Nielsen 2012).
For meg kan det framstå som omtrent like vanskelig å
finne skoddemosen «i Enger-fjeldet» som å løse Gowers’ matematiske problem.
Derfor har jeg forsøkt å bidra med det jeg kan lese meg til, selv om det kan
finnes andre kilder jeg har oversett. Nå er det spørsmål om noen av
Mosebloggens lesere har lokalkunnskap eller ideer som gjør det mulig å snevre
inn sirkelen rundt «Buttedalssætrene». Hvis
Buttedalssetrene hadde vært ei stor og levende setergrend, måtte kanskje
radiusen utvides, men seterdriften var på hell og det fantes andre tilsvarende
setre i nærheten. Slik kan kanskje leteområdet begrenses? Foreløpig er
radiusen ukjent, og ikke minst himmelretningen, men kanskje er det mulig å lese
noe ut av topografien? Selv har jeg merket meg området der de to småbekkene
møtes på vestsida av kjøreveien som et mulig gjemmested for lyssky individer.
Jørgensen, P. M. (red.). 2007. Botanikkens historie i Norge. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad
& Bjørke
Larsen, J. M. 2001. Vestmarka: Seterliv og kølabrenning. Slependen: Asker og Bærum
historielag
Nielsen, M. 2012. Reinventing Discovery. The New Era of Networked
Science. Princeton/Oxford:
Princeton University Press
Nilsen, K. 1980. Vandringer
i Askerbøringens utmark. Asker: Historielaget
Forfatter: Dag Hovind
Det er kanskje litt mer å hente hos Conradi, der han skriver at det med sandsteinen var "paa Kalksandsten (if. Björlykke)". Bjørlykke var nok Knut Olai Bjørlykke som iflg. Wikipedia ble deltidsansatt i Norges Geologiske Undersøkelse i 1889 (og forfatter av den velkjente skolefloraen). Det må ha vært en muntlig opplysning, men muligens kan det finnes spor av hvor Bjørlykke hadde vært og kartlagt "Kalksandsten".
SvarSlettSå kan man se på Conradis lokalitetsbetgnelser i det samme området. Det eksisterer jo mange belegg. Han bruker: "Sylling. Enger"; "Sylling. Asdøl"; "Sylling. Sætrang"; "Sylling. Skjæret" "Sylling. Enger." o.l. Den aktuelle lokaliteten ved Buttedalssetrene nevnt ovenfor, er bare brukt i forbindelse med funn av skoddemose og nøttemose. Jeg tror derfor det kan utelukkes at det er så langt unna som Asdøljuvet, og at COnradi har samlet på ganske spesifikke steder i området.
Even W. Hanssen