Månedens art: Øygardsmose

Forrige måned ble det dessverre ingen art til dere. Denne måneden derimot er vi tilbake og denne gangen er Oddvar Olsen gjesteskribent på Mosebloggen. Han har skrevet månadens art for oss og det er øygardsmose Glyphomitrium daviesii vi skal lære mer om.

Øygardsmose

Øygardsmose Glyphomitrium daviesii bærer sitt navn med rette. Der vi finner den, har den gjerne utsikt mot åpne havet.

Lenge var dette en noe kryptisk art. Det ble gjort noen funn i Møre og Romsdal rundt 1900, men angivelse av sted var gjerne noe diffuse og unøyaktige. Flere har prøvd å finne mosen igjen på disse stedene uten å lykkes og vi begynte å undres på om mosen hadde vært vanligere før og at mindre beitedyr eller klimaendring kunne resultert i tilbakegang. Det var først da vi endelig fant den igjen på Sandsøya i 2013, at «koden» ble knekket og senere har vi funnet/gjenfunnet den på 6 steder i Møre og Romsdal og 2 steder i Sogn og Fjordane.

Fra Artskart pr 2014. Blå ring markerer 5 gamle funn fra rundt 1900: Egersund, Rogaland, Alden og Marøya, Sogn og Fjordane og Sandsøya og Sjonhellaren, Møre og Romsdal.

Om en ser bort i fra ett funn på Hitra, Sør-Trøndelag i 1974, har er det ingen funn av arten i Norge på 106 år (mellom 1907 og 2013).

Detaljert oversikt av nye funn i Sogn og Fjorande i 2014.

Detaljert oversikt over nye funn i Møre og ROmsdal i 2013 og 2014. Himmelretningen er hovedsakelig mellom nord til vest, der den gjerne vokser i nokså trange sker med fjellvegger på sidene. Dersom det er steinur i bunnen vokser den oftest på de største steinene.

Den vokser gjerne lavt på steiner og bergvegger, ofte helt nede ved gress eller lyng. Ett av kravene ser ut til å være tørre parti uten snev av sigevann. Ofte finnes den på fremstikkende/oppsprukket berg der sigevannet går i sprekker bak berget. Den vokser helst litt opp fra sjøen, oftest mellom 40 til 80 moh. Der de største forekomstene er funnet, er gjerne høyere fjell bak som skaper skygge for sola i sør. Men der er unntak som viser at den også kan vokse andre steder. På Ellingsøya, Ålesund ble den funnet i en sørhelling, i et trangt lite skar der selve voksestedet riktignok vendte mot vest. Her stod det to enslige tuer på berget helt nede ved foten og delvis skjult av lyng. Her var det heller ikke noen høye fjell bak, voksestedet var kun 10 meter nedenfor kanten av platået.

Det er først om fremst på kapselens peristomtenner at øygardsmosen er lettest å kjenne igjen. Og det er i sola de står som finest. Foto: Oddvar Olsen

På litt avstand kan arten forveksles med saltblomstermose Schistidium maritimum, med lignende voksesett i tuer og med om lag samme mørke grønnfarge i bladene. Men, når man ser nærmere etter er det stor forskjell på kapslene. Det ser ut til at øygardsmose har kapsler hele året. Enkelte tuer kan mangle eller ha få kapsler, mens nabotua kan strutte med mengder av dem.

På litt avstand kan øygardsmose ligne litt på saltblomstermose Schistidium maritimum, men kommer man nært nok ser man at det er stor forskjell på kapslene. Foto: Oddvar Olsen

På de fleste funnstedene er det kun få tuer i et svært begrenset område. Trolig er det på Sandsøya den største forekomsten er. Her ble det talt opp 60 tuer på et relativt stort område. Bare en del av området ble undersøkt i kaldt og fuktig vær, og vi antar at man vil få et høyere antall om man går mer systematisk over terrenget.

Parti fra Sandøya, Sande. Innafor det makerte området ble det funnet ca. 60 tuer.

Fra Sjonghelleren, Giske. På disse to blokkene vokste ca. 60 tuer med øygardsmose. Her ser man tydelig sprekker bak blokkene som hindrer sigevann å komme ned der mosen vokser.

Fra Lepsøya, Haram. Ca. 20 tuer vokste her, både på steiner og på berg.

Månedens art: Råtetvebladmose Scapania carinthiaca

Vi er godt i gang med 2015. Det er i år 150 år siden Norges røde kors ble grunnlagt, 100 år siden Knut Hamsun utgav romanen Segelfoss by og 50 år siden Gambia ble selvstendig stat. Men 2015 er også året da en ny utgave av Norsk rødliste for arter blir utgitt. Dette markerer vi her på mosebloggen ved å presentere en av de over 200 artene som kommer til å stå på den nye rødlista: råtetvebladmose!

Råtetvebladmose er en av våre sjeldneste og minste tvebladmoser med en høyde på 1-8 mm, oftest i nedre del av dette intervallet. Skuddene er oppstigende til opprette og 0,5-1,8 mm brede. Arter formerer seg vegetativt og grokornbærende skudd forekommer vanlig. Her sitter tette ansamlinger med brune til rødbrune grokorn på de øverste bladspissene.

Råtetvebladmose er en noen millimeter stor art med brune grokorn i skuddspissene.

Råtetvebladmose vokser på fuktige, barkløse stokker av ulike treslag, fortrinnsvis i og langs større bekker og mindre elver. Arten synes å foretrekke stokker som er polert av vann og isgang, gjerne stokker eller trebiter som har blitt fraktet et stykke med elva for så å hekte seg fast eller bli skylt i land. Noen av funnene er også gjort på stokker som berører vannstrengen der de har falt ned, men dette gjelder kun et mindretall av funnene. Det virker som substratets evne til å bevare fuktighet spiller en viktig rolle, og det kan virke som at kravet til dimensjon på stokkene øker med faren for uttørking. I vedvaser eller andre steder der substratet holdes kontinuerlig fuktig, kan arten også vokse på mindre trebiter. Substratet er ofte gråor eller gran, men arten er også påvist på furu, osp, bjørk og kanskje også rogn. En stor del av lokalitetene finnes i områder med baserik berggrunn, men det er usikkert om dette har noen betydning.

Vedvaser som denne i Gausdal bør alltid undersøkes med tanke på råtetvebladmose. Arten vokser på de stokkene som ikke er overgrodd av særlig mange andre moser.

De fleste lokalitetene med råtetvebladmose er knyttet til skyggefulle bekke- eller elvekløfter, men enkelte lokaliteter avviker fra dette ved å være tørrere og mer lysåpne. Med få unntak vokser arten på læger eller trebiter ute i vassdraget, i elvekanten, eller i flommarkskog. Fuktig lokalklima og kontinuerlig, lokal tilgang på nakne læger synes å være viktig for artens forekomst. Et slikt miljø skapes lettest langs intakte småvassdrag i gammel skog, hvis topografi og lokalklima skaper stabil luftfuktighet, og de påvirkes av isgang og kraftige flommer som produserer død ved av høvelig kvalitet.

Råtetvebladmose har vært kjent i Norge siden år 1900, men det ble med Ingebrigt Hagen sitt funn fra Skjørdøla i Oppdal helt fram til 1993 da arten ble gjenfunnet på samme sted. Etter 2005 har arten blitt funnet på en rekke nye lokaliteter i kontinentale strøk av Sør-Norge, med et tydelig kjerneområde nord i Gudbrandsdalen i Oppland. Størst tetthet av kjente lokaliteter finnes i et område som omfattes av kommunene Sel, Nord-Fron og Ringebu, med til sammen 14 lokaliteter. Det må presiseres at denne regionen er det eneste området hvor det er gjort systematiske undersøkelser i et større område der hovedmålet var å finne arten. Alvdal og Stor-Elvdal er et annet område med en del funn av arten. Fra begge disse kommunene er det flere nye funn fra 2012, og det uten at området har vært inkludert i de systematiske undersøkelsene etter arten. Videre er arten påvist i Nordre Land og Øystre Slidre (Oppland), i Gol (Buskerud), i Sunndal (Møre og Romsdal), i Oppdal (Sør-Trøndelag) og i Steinkjer og Grong (Nord-Trøndelag).

Råtetvebladmose er klassifisert som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter 2010. Det er vurderingen etter kriteriet B2 som gir den høye kategorien (lite forekomstareal, kombinert med kraftig fragmentering og pågående reduksjon av størrelse og kvalitet på artens habitat). Det er vannkraftutbygging og skogbruk som er de viktigste truslene mot arten.

Så hva skjer med råtetvebladmose på den nye rødlista som kommer senere i år? Det får vi vite ut på senhøsten! Men allerede i løpet av våren kan du sniktitte i den nye rødlista da den kommer ut på høring. Her får alle dere mosefolk muligheten til å si deres mening om råtetvebladmose og alle andre mosers plassering på rødlista. 

Tekst og foto: Torbjørn Høitomt

Den vesle latinskulen

Mecia trekvitra. Mesia ... trekvatra?  

Kor mange forsøk trengte du før du klarte å skrive det lange "greske" latinske namnet riktig? 

... Meesia tricvetra...

Hadde ein berre visst kva desse orda betydde, så ville det kanskje ha satt seg litt raskare i hjernebarken. Her kjem den vesle latinskulen til unnsetning: 

albulus = kvit, kvitaktig (Er det her Albus Humlesnurr har fått namnet sitt?!?) - Stripefoldmoe Diplophyllum albicans
elongatio = forlengelse - Såtesigd Dicranum elongatum
fuscus = mørk, svart. (evt raspende, hes stemme) - Rusttorvmose Sphagnum fuscum
mollis = mjuk, blaut (Hugsar du fornamnet på fru Wiltersen i Harry Potter? Ho kan vel beskrivast som ganske mjuk...) - Toppknausing Grimmia mollis
nimbatus = innhyllet i tåke (Harry Potter sin Nimbus2000 egnar det seg nok godt i dårleg ver) - Torntvebladmose Scapania nimbosa
nivalis = snø - Snøsotmose Andreaea nivalis
paluster = som lever/veks i myrer - Myrfiltmose Aulacomnium palustre
riparius = som held seg ved elva - Skartorvmose Sphagnum riparium
splendidus = skinnande, blendande eller strålande - Etasjemose Hylocomium splendens
triquetra = trekanta - Skruesvanemose Meesia triquetra (fire forsøk tylegvis...minst!)
turgeo = oppsvulma - Fjellfiltmose Aulacomnium turgidum
uncinatus = hakeforma, krum, kroka - Klobleikmose Sanionia uncinata
viridis =grøn (gjett kvar ein viridenser bur...Grønland!!) - Grønnsko Buxbaumia viridis
vulgaris = vanlig - Stær Sturnus vulgaris. Neida, meinte såklart småklokkemose Encalypta vulgaris 

Hos grønnsko ser du egentlig bare sporofytten (sporehuset), men den er til gjengjeld veldig stor. Og grønn? Foto: Krisitan Hassel

Etasjemose er veldig vanleg og gir skogbotnen eit skinande inntrykk. Ikkje sant?  Foto: Kristian Hassel

Beklagar alle Harry Potter-referansane... det berre vart slik. J.K. Rowling har tydlegvis vore vaken i latinundervisinga. 

Og her har du Molly Wiltersen!

Magni og Kristin

It's all in the details...

Vi blir ofte utsatt for fantastiske og fascinerende bilder fra naturen (heldigvis). Stort sett er det av dyr, både stort og smått, ofte er det av planter, da gjerne orkideer og andre med "jålete" blomster. Nesten aldri får vi se mose. Helt uforståelig, selvfølgelig. Tar man seg tid til å studere disse organismene i detalj, ser man hvor utrolig flotte de her.

Heldigvis er det hjelp å få på nett. Det finnes flere glimrende mosefotografer, både i innland og utland. En av dem er Helge G. Gundersen som har en egen nettside med bilder. Han tar generelt bilder av små ting. Som insekter, bittesmå sopp, men best av alt, moser! Han har flere lysbildeserier av moser, både bladmoser og levermoser. Og, han er ikke redd for nærkontakt. Mange mikroskopiske detaljer blir fanget opp. Herligheten kan nytes i fullskjerm ved å trykke på det lille ikonet nederst i høyre i hjørne på småbildelinja. Sjekk også hjemmeside hans med slimsopp.

Dette er sporofyttene/kapselene (her produseres sporene hos moser) til myrgittermose Cinclidium stygium. Foto: Helge G. Gundersen.

Nærbilde av myrgittermosens kapselåpning (fortsatt sporofytten). De små grønne kornene er sporer som slippes ut gjennom et gitter(?). Foto: Helge G. Gundersen.

Det er flere gode mosefotografer der ute. Michael Lüth har et eget moseatlas på nett. Her er det gode muligheter for å lære seg noen arter, for siden inneholder mange av dem. Men, man kan bare se på bilder også, og nyte disse vakre skapningene.

Rødmøkkmose Splachnum rubrum tiltrekker seg fluer for at disse skal spre sporene deres (til nærmeste ku- eller elgmøkk). Derfor har de pyntet seg med røde skjørt under kapselen sin, også lukter de godt (eller vondt da, siden disse fluene trives på bæsj). Foto: Michael Lüth.

Historien om torntvebladmosen Scapania nimbosa

Denne gongen er det John Bjarne Jordal og Kristin Wangen som skriv om månadens art. Dei med fleire har hatt ei viktig rolle i kartlegging og overvaking av denne arten, og kan dermed fortelje den spennande historia om oppdaginga av arten i Noreg og gjenoppdaginga i nyare tid etter at ein trudde den var borte. 

Begynnelsen

Mange historier om norske mosearter starter for over 100 år siden, i den første gullalderen for mosekartlegging her i landet, så også med torntvebladmosen Scapania nimbosa. Sommeren 1907 hadde en av de aktive på den tiden, Baard Kaalaas, fått med seg en engelskmann som het Albert LeRoy Andrews til Fræna i Møre og Romsdal. De kom med båt og gikk i land på Farstad. Derfra tok de seg inn til Sleppskardet ved fjellet Talstadhesten som sikkert allerede på den tiden var kjent som et kalkrikt område, og dermed attraktivt for botanikere. Noen år senere, i 1919, skrev Andrews om funn av Scapania nimbosa på denne turen i et britisk tidsskrift som het Torreya, og denne arten var da ny for Norge og Skandinavia.

Noe senere skrev Eugen Jørgensen sin bok om ”Norges levermoser”, som kom ut i 1934. Under arbeidet med denne var han i Fræna i årene 1921 og 1931 og gjenfant torntvebladmosen. Så ble det stille lenge. Imidlertid kunne tidligere skolesjef i Fræna, nå avdøde Harald Aas, fortelle at det var en engelsk moseforsker som holdt til på Tverrfjellgården i Fræna en gang og lette etter en mose som het noe som skulle bety ”den som vokser i skyene” (nimbosa betyr nettopp det). Dette kan ha vært på 1940-50-tallet. En dag kom han gledesstrålende og kunne fortelle at han hadde funnet den. Hva mannen het kunne Aas ikke huske. Kanskje finnes det spor etter ham i ett eller annet britisk herbarium?

Tue av torntvebladmose. Foto: John Bjarne Jordal.

Gjenfunn

Så i 1998 tok noen av vår generasjons feltbotanikere seg fore å lete etter torntvebladmosen i Sleppskardet igjen, men uten hell. I mellomtida var også det angitte området ganske forandret av kalksteinsutvinning. De skrev en artikkel i Blyttia i år 2000 der de antydet at arten kunne være forsvunnet som følge av dette. Ikke mange år etter, i februar 2003, skulle Geir Gaarder lage konsekvensutredning for en kraftlinje gjennom Eide og Fræna til det planlagte gassilandføringsanlegget Nyhamna i Aukra. Han rasket da med seg en mosedott fra en liten bergvegg i Eide som viste seg å være torntvebladmose! Endelig – og dette var jo en helt ny lokalitet – da var det kanskje håp om flere?

Funnstedet ble snart etter oppsøkt av en delegasjon moseforskere fra Trondheimsmiljøet. Så i juli 2005 var den samme Geir på fjelltur og lette etter kalkkrevende arter i Sandnestindan i Eide. På vei ned fant han en dott med torntvebladmose på et nytt sted. Ny artikkel i Blyttia – arten var likevel ikke utdødd! I pinsa 2007 dro så Geir og John Bjarne opp i det samme området for å lete mer – og jo da, vi fant hele 11 nye delforekomster og feiret med middag på kinarestaurant i Molde etterpå. Men dette var ikke kalkrike voksesteder og endelig begynte det å gå opp for oss – den er jo ikke kalkkrevende! Den klassiske lokaliteten – Sleppskardet – har mye kalkstein og marmor. Derfor hadde vi trodd at den var kalkkrevende! Vi hadde tenkt feil og lett på feil steder. Den vokste jo så surt som bare det.

Kartlegging

Nå hadde vi knekt voksesteds-koden - og da begynte det å løsne. Vitenskapsmuseet i Trondheim la i juni 2007 sin årlige herbarie-innsamlingstur til Eide. Kristian Hassel og Tommy Prestø fant arten ved Tussfossen i Eide og Kristian senere samme år ved Sleppskardet i Fræna og ved Klokkhuset i Eide. John Bjarne ble ganske tent av dette og begynte å bruke høstene til kombinerte mose- og trimturer i nordvendte fjellsider i disse traktene. I løpet av 2007-2009 ble hovedmengden av de lokalitetene vi i dag kjenner lokalisert. I 2010 ble det publisert en artikkel om den nye kunnskapen i mosetidsskriftet Lindbergia. Totalt kjenner vi nå 29 lokaliteter som ligger innenfor et område på 12 x 20 kilometer. Utenfor der har vi hatt masse ”bomturer”, da finner vi bare ”broren” prakttvebladmose S. ornithopodioides og et knippe andre følgearter som grannkrekmose Lepidozia pearsonii, rødmuslingmose Mylia taylorii, heimose Anastrepta orcadensis og småstylte Bazzania tricrenata.

Kart over ytre Romsdal med utbredelse av torntvebladmose (røde prikker).  Svarte prikker: torntvebladmose ettersøkt, men ikke funnet, oftest er prakttvebladmose funnet disse stedene. Blå firkant: nedbørstasjonen Eide. Figuren er en oppdatert versjon fra Lindbergia-artikkelen fra 2010.

Overvåkingsprosjekt 2010-2014

I 2010 bevilget Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) midler til utlegging av overvåkingsruter for torntvebladmose og noen andre mosearter, i forbindelse med det nasjonale Naturindeks-prosjektet. Det ble lagt ut 12 ruter (0,5x0,5 meters ruter delt i 16 småruter) på fire forskjellige voksesteder for torntvebladmosen i Eide. I 2014 ble disse rutene reanalysert av Kristian Hassel, Kristin Wangen og John Bjarne Jordal. Vi kom også i avisa! Det var ganske tilsvarende mengder av mosen i 2014 som i 2010, ihvertfall ikke store forskjeller – men den har flyttet seg og er ikke i de samme smårutene! Den er dermed noe mer dynamisk enn vi kanskje kunne tro. Hva som kan skje av endringer på litt sikt er derimot et åpent spørsmål. Vi kan tenke oss at både beiteopphør og klimaendringer kan gi høyere vegetasjon og at den kan bli gradvis skygget ut der den vokser. Spørsmålet er da om den greier å bevege seg raskt nok oppover i høyden til nye voksesteder.

En journalist fra Romsdal Budstikke ble med oss i felt under reanalysering av naturindeks-rutene i Eide. Fra venstre: John Bjarne Jorda, Kristin Wangen og Kristian Hassel. Foto: Oddbjørn Harnes.

Masteroppgave om torntvebladmosen 

Som en forlengelse av overvåkingen av torntvebladmosen, går Kristin Wangen i sin masteroppgave i dybden for å finne ut mer om denne arten i tillegg til prakttvebladmosen og praktdraugmosen Anastrophyllum donnianum. Oppgaven går ut på å lage artsutbredelsesmodeller, der resultatet vil være et kart som viser den potensielle, klimatiske nisjen til artene. Sammenlignet med dagens utbredelse, vil man kunne se om arten er mettet i sitt utbredelsesområde, eller om den har flere områder den kan spre se til. I tillegg til slike modeller, prøver jeg å finne ut noe om veksten hos torntvebladmosen. Hvor mye vokser den på en vekstsesong? Vokser den mer på noen lokaliteter enn andre? Fremgangsmåten har vært å feste en sytråd noen mm under skuddspissen og målt distansen mellom tråden og skuddspissen om våren, og deretter måle denne distansen igjen på høsten.

Måling av torntvebladmose. Foto: Kristian Hassel.

Artsbeskrivelse

Torntvebladmosen Scapania nimbosa er en levermose der bladene består av to lober som nesten ikke henger sammen (denne og prakttvebladmosen S. ornithopodioides skiller seg fra andre tvebladmoser ved å ha ”frie” lober). Bladene er sterkt preget av lange og litt uregelmessige ”torner” i kanten, mens prakttvebladmosen har kortere og mer regelmessige små tenner. Torntvebladmosen er oftest mer eller mindre rødpigmentert og dessuten nokså luktløs, noe som også bidrar til å skille den fra den noe større og brunere prakttvebladmosen som også har en kraftig aromatisk lukt. På Romsdalshalvøya vokser disse artene ofte sammen i fuktheier i skoggrensenivå ca. 200-500 m.o.h. i nordskråninger av kystfjell, ofte i svake sig sammen med rome og bjønnskjegg, eller i kanten av små berg. Det er typisk at sola tar dårlig der de vokser! Ellers er det sannsynligvis en årsnedbør godt over 2000 mm på voksestedene, nedbørsnormal over 100 mm i trolig alle årets måneder (untatt for mai på de nærmeste målestasjonene i Eide), regn 60-70% av alle dager, og dessuten ofte tåke – dvs. skikkelig oseanisk og fuktig. Mens prakttvebladmosen finnes på hele Vestlandet, er torntvebladmosen bare funnet i et lite område i kommunene Fræna, Eide og Gjemnes i Møre og Romsdal. Ellers i verden er torntvebladmosen kjent fra oseaniske strøk av de britiske øyer, og i Himalaya/Vest-Kina - i et lignende klima som i Norge, men 3000 moh. Utbredelsen er sterkt fragmentert og kan være rester av en tidligere større utbredelse. Formering skjer kun vegetativt. Kjønna formering er ikke kjent, heller ikke grokorn (gemmae). Se også Artsdatabankens faktaark.

Blanding av torntvebladmose (lange og uregelmessige 
tenner/"torner" langs bladkanten) og prakttvebladmose 
(kote, regelmessige tenner langs bladkanten). 
Foto:John Bjarne Jordal. 

Torntvebladmose og rome - to gode følgesvenner i 
kystfjella på Romsdalshalvøya. Foto: John Bjarne Jordal.

Verdensutbredelse av torntvebladmose. Figuren er hentet fra Lindbergia-artikkelen fra 2010.

Månedens art: Silkemoser

Har du noen gang lurt på hva den gylne skinnende silkeaktige mosen som kryper tett bortover kalkrike blokker og bergvegger er? Det kan godt være krypsilkemose du har sett. Perry Larsen er førstemann ut med det vi kaller månedens art her på Moseklubbens blogg. Perry har sett mye krypsilkemose, men han er også den av oss i Moseklubben som har best kunnskap om den andre arten i denne slekta, sandsilkemose. Benytt sjansen til å lære mer om disse to artene. Silkemosene kan noen ganger være vanskelig å skille, det kan derfor være lurt å bruke litt tid på å se på karakter som gjør dette mulig.

Begge artene med sporehus. Krypsilkemose (venstre) har opprette og nesten sylindriske sporehus, mens sporehusene hos sandsilkemose (høyre) er krumme. Foto: Perry Larsen

Generell makroskopisk beskrivelse for begge arter

Krypsilkemose Homalothecium sericeum og Sandsilkemose H. lutescens

Farge blank noe matt gulgrønn til gyllengrønn (silkeglinsende).

Skudd har opprette uregelmessige forgreininger med ulik lengde.

Begge arter kan ha noen rhizoider (rothår).

Tuppen på skuddene kan ofte være noe lysere.

Blad 2.5-3 mm lange, smalt trekanta (lansettformede), med lang smal sylaktig spiss, sterkt langsgående foldet nesten helt til spissen, bladnerve enkel og når til ca. ¾ av bladets lengde. Blad tannet i øvre deler av bladet og smalt nedløpede på stammen hos begge artene.

I Sverige er det skilt ut en varietet av sandsilkemose H. lutescns var. fallax som vokser på mur. Den skal være en slags mellomform av de to artene.

Homalothecium aureum og Homalothecium philippeanum er ikke omtalt, dette er arter som finnes lenger sør i Europa og som vi ikke kjenner i Norge.

Legg merke til den opprette voksemåten, de glisne tuene og den krypende hovedstammen hos sandsilkemose. Foto: Perry Larsen

Krypsilkemose har krypende voksemåte på hovedstammen og ofte korte grener som står opp. Foto: Perry Larsen

Aktuelle forvekslingsarter

Silkemosene kan ligne noe på noen av artene i lundmoseslekta Brachythecium, spesielt på bleiklundmose og gull-lundmose, men silkemosene har smalere og mer jevnt gradvis tilspisset trekantet blad som virker langt i forhold til bredde på bladet. Lundmosene mangler de sterkt langsgående foldene som silkemosene har.

Silkelundmose Brachythecium geheebii som tidligere var ført til silkemosene er svært sjelden med kun et funn i Sverige og finnes i området rundt Oslo på grønnstein. Jeg har ikke sett arten i felt, men det ser ut til den har mer gressgrønn farge på bildet i Nationalnyckelen. Den har ikke så lang og smal spiss på bladet som de andre silkemosene og noe bredere bladceller. Bladet er kortere enn 3x bredden av bladet som ikke er tannet. De andre silkemosene har lengde 5x bredde av bladet og er noe tannet mot spissen.

Gullmosen Tomentypnum nitens har lignende blad, men har mer gullaktig farge og tallrike rhizoider på nedre del av stengelen og oversiden av bladet: Den vokser som regel på fuktigere steder.

Gullhøstmose Orthothecium chryseon og sigdhøstmose O. intricatum kan også ved først øyekast være lik, men bladene mangler nerve.

Ekornmose Leucodon sciuroides har bredere blad uten nerve.

Skudd av krypsilkemose. Foto: Perry Larsen 

Utbredelse

Sandsilkemose har foreløpig kun 12 funn registrert i Artskart. Den er nok relativt vanlig på sandholdig rik grunn, men er kanskje dårlig kjent av dagens kartleggere? Det er trolig bare en håndfull bryologer som kan bestemme denne arten i felt. Om jeg legger det svenske utbredelseskartet fra Nationalnyckeln til grunn finnes den nordover til midtre deler av Norge. Mine funn er hovedsaklig fra havstrender i Møre og Romsdal og i Sogn og Fjordane.              

Krypsilkemose er ganske sikkert vanlig i hele landet, men sjelden i fjellet over tregrensen.

Sandsilkemose (venstre) uten tenner eller få tenner ved bladbasen og krypsilkemose (høyre) med tydelige utstående tenner. Foto: Perry Larsen

Tørre utgaver av begge arter. Krypsilkemose (venstre) med noe krøkte blader og krypende skudd. Sandsilkemose (høyre) har rette blader og ofte lengre grener. Foto: Perry Larsen

Typisk voksemåte for krypsilkemose. Foto: Perry Larsen

Oversikt over skilletegn

Kontrollpunkter	Sandsilkemose	Krypsilkemose
Voksested	Ofte i sand- eller lysåpen gressmark, sandholdig basisk eller kalkrik jord eller klipper. Noen ganger på murer. Kan sjelden være epifytt på rikbarkstrær.	Ofte på trær og klipper på både rike og fattige (sure) bregarter.
Voksemåte	Hovedstamme og greinen vokser +/- loddrett opp. Glisne tuer.	Nedliggende krypende voksemåte på hovedstammen, ofte korte grener som står opp. Vanligvis i tette tuer.
Feste til substratet	Vanligvis løst festet til substratet.	Sitter ofte meget godt fast til substratet.
Skudd	4-10 cm lang	3-7 cm lang
Sporehus	Sporehus opprette og nesten sylindriske.	Sporehus krumme og tykkest på midten (bananbøyd).
Bladkant nær  basis av blad	Kraftig og ganske jevnt tannet.	Utannet eller bare med noen få enkle tenner.
Bladceller	Tykkveggede inntil 94 µm	Tykkveggede inntil 130 µm
Grener og blad ved tørking	Er rake i tørr tilstand.	Er kraftig bueforma/ innoverbøyd i tørr tilstand.