Mosekurs på Ås vel overstått

Moseklubben avsluttet sesongen med kurs i mosebestemmelse ved NMBU på Ås fra 21.-23. november. Det var det første kurset av denne typen i Moseklubbens regi. Hele 22 deltakere deltok, noe som viser at interessen for moser stadig er stigende. Deltakerne var en veldig fin blanding av studenter, konsulenter, forskere og pensjonister, alle med felles mål om å lære noe nytt. Vi i Moseklubben våger å ta en liten del av æren for denne økende interessen og akter å arrangere både turer og kurs også i 2015.

Biologilaben på Sørhellinga ved NMBU var helt full av ivrige mosefolk

Svein Olav Drangeid leder arbeidet med å nøkle ut kysttornemose

Kurset startet fredag ettermiddag og den første kvelden ble brukt til å gå igjennom noen viktige strukturer hos bladmoser. Det ble samlet materiale av 130 forskjellige arter til kurset, så her var det muligheter til å studere mange arter med side tilhørende utfordringer. Lameller på nerven, nedløpende blad og stereideceller var alle mye diskuterte problemområder, og alle deltakerne klarte etter hvert å lage gode tverrsnitt av et blad. De med aller mest mot prøvde seg også på å vaske frem rhizoidgrokorn hos vrangmoser. Disse finnes nede i jorda under selve moseskuddet og jord og leire må vaskes bort for å kunne lage gode mikroskop-preparater.

Noen av kursdeltakerne raste gjennom utlagt materiale i en rasende fart, mens andre brukte litt mer tid på å bli dus både med bestemmelsesnøkler og noen alt for små moseskudd. Noen andre igjen jobbet mye med eget materiale og alle fikk gode råd og veiledning av kurslederne Arne Pedersen, Kåre Arnstein Lye, Svein Olav Drangeid og Torbjørn Høitomt. I tillegg fikk vi en flott innføring i torvmoser av Mari Jokerud.

Mari Jokerud gir kursdeltakerne en innføring i bestemmelse av torvmoser

Oddvar Olsen i dyp konsentrasjon. Er det rhizoidgrokorn hos vrangmoser du ser på Oddvar?

Innimellom bjørnemoser, glefsemoser, hoggtannmoser og andre skremmende (?) utfordringer ble det også tid til hyggelig sosialt samvær. En liten quiz avslørte imponerende kunnskap blant flere av lagene. Å gjenkjenne en art ut i fra kjent utbredelse i Artskart er ingen enkel øvelse, men både bekkelommemose Fissidens polyphyllus, duftsepter Mannia fragrans og torntvebladmose Scapania nimbosa ble enkelt avslørt.

Bekkelommemose var en av artene som ble avslørt gjennom sin utbredelse i Artskart. To lag fikk hele 9 av 10 rette i lørdagens mosequiz.

Laboratoriefasilitene ved NMBU er svært gode og alle deltakerne kunne jobbe effektivt med gode stereoluper og mikroskoper. Vi vil rette en stor takk til Institutt for naturforvalting for at vi fikk muligheten til å bruke dette utstyret.

Mot slutten av søndagen hadde nok de flere fått sin dose tverrsnitt og lengdefolder, men ikke verre enn at spørsmål om neste kurs dukket opp. Vi i Moseklubben kommer til å planlegge nye kurs og turer i 2015, så følg med.

Christine Pötsch, Anette Gundersen og Mari Jokerud koser seg med Kjell Ivar Flatberg nye og flotte norske torvmoseflora. 

 

Månedens art: Silkemoser

Har du noen gang lurt på hva den gylne skinnende silkeaktige mosen som kryper tett bortover kalkrike blokker og bergvegger er? Det kan godt være krypsilkemose du har sett. Perry Larsen er førstemann ut med det vi kaller månedens art her på Moseklubbens blogg. Perry har sett mye krypsilkemose, men han er også den av oss i Moseklubben som har best kunnskap om den andre arten i denne slekta, sandsilkemose. Benytt sjansen til å lære mer om disse to artene. Silkemosene kan noen ganger være vanskelig å skille, det kan derfor være lurt å bruke litt tid på å se på karakter som gjør dette mulig.

Begge artene med sporehus. Krypsilkemose (venstre) har opprette og nesten sylindriske sporehus, mens sporehusene hos sandsilkemose (høyre) er krumme. Foto: Perry Larsen

Generell makroskopisk beskrivelse for begge arter

Krypsilkemose Homalothecium sericeum og Sandsilkemose H. lutescens

Farge blank noe matt gulgrønn til gyllengrønn (silkeglinsende).

Skudd har opprette uregelmessige forgreininger med ulik lengde.

Begge arter kan ha noen rhizoider (rothår).

Tuppen på skuddene kan ofte være noe lysere.

Blad 2.5-3 mm lange, smalt trekanta (lansettformede), med lang smal sylaktig spiss, sterkt langsgående foldet nesten helt til spissen, bladnerve enkel og når til ca. ¾ av bladets lengde. Blad tannet i øvre deler av bladet og smalt nedløpede på stammen hos begge artene.

I Sverige er det skilt ut en varietet av sandsilkemose H. lutescns var. fallax som vokser på mur. Den skal være en slags mellomform av de to artene.

Homalothecium aureum og Homalothecium philippeanum er ikke omtalt, dette er arter som finnes lenger sør i Europa og som vi ikke kjenner i Norge.

Legg merke til den opprette voksemåten, de glisne tuene og den krypende hovedstammen hos sandsilkemose. Foto: Perry Larsen

Krypsilkemose har krypende voksemåte på hovedstammen og ofte korte grener som står opp. Foto: Perry Larsen

Aktuelle forvekslingsarter

Silkemosene kan ligne noe på noen av artene i lundmoseslekta Brachythecium, spesielt på bleiklundmose og gull-lundmose, men silkemosene har smalere og mer jevnt gradvis tilspisset trekantet blad som virker langt i forhold til bredde på bladet. Lundmosene mangler de sterkt langsgående foldene som silkemosene har.

Silkelundmose Brachythecium geheebii som tidligere var ført til silkemosene er svært sjelden med kun et funn i Sverige og finnes i området rundt Oslo på grønnstein. Jeg har ikke sett arten i felt, men det ser ut til den har mer gressgrønn farge på bildet i Nationalnyckelen. Den har ikke så lang og smal spiss på bladet som de andre silkemosene og noe bredere bladceller. Bladet er kortere enn 3x bredden av bladet som ikke er tannet. De andre silkemosene har lengde 5x bredde av bladet og er noe tannet mot spissen.

Gullmosen Tomentypnum nitens har lignende blad, men har mer gullaktig farge og tallrike rhizoider på nedre del av stengelen og oversiden av bladet: Den vokser som regel på fuktigere steder.

Gullhøstmose Orthothecium chryseon og sigdhøstmose O. intricatum kan også ved først øyekast være lik, men bladene mangler nerve.

Ekornmose Leucodon sciuroides har bredere blad uten nerve.

Skudd av krypsilkemose. Foto: Perry Larsen 

Utbredelse

Sandsilkemose har foreløpig kun 12 funn registrert i Artskart. Den er nok relativt vanlig på sandholdig rik grunn, men er kanskje dårlig kjent av dagens kartleggere? Det er trolig bare en håndfull bryologer som kan bestemme denne arten i felt. Om jeg legger det svenske utbredelseskartet fra Nationalnyckeln til grunn finnes den nordover til midtre deler av Norge. Mine funn er hovedsaklig fra havstrender i Møre og Romsdal og i Sogn og Fjordane.              

Krypsilkemose er ganske sikkert vanlig i hele landet, men sjelden i fjellet over tregrensen.

Sandsilkemose (venstre) uten tenner eller få tenner ved bladbasen og krypsilkemose (høyre) med tydelige utstående tenner. Foto: Perry Larsen

Tørre utgaver av begge arter. Krypsilkemose (venstre) med noe krøkte blader og krypende skudd. Sandsilkemose (høyre) har rette blader og ofte lengre grener. Foto: Perry Larsen

Typisk voksemåte for krypsilkemose. Foto: Perry Larsen

Oversikt over skilletegn

Kontrollpunkter	Sandsilkemose	Krypsilkemose
Voksested	Ofte i sand- eller lysåpen gressmark, sandholdig basisk eller kalkrik jord eller klipper. Noen ganger på murer. Kan sjelden være epifytt på rikbarkstrær.	Ofte på trær og klipper på både rike og fattige (sure) bregarter.
Voksemåte	Hovedstamme og greinen vokser +/- loddrett opp. Glisne tuer.	Nedliggende krypende voksemåte på hovedstammen, ofte korte grener som står opp. Vanligvis i tette tuer.
Feste til substratet	Vanligvis løst festet til substratet.	Sitter ofte meget godt fast til substratet.
Skudd	4-10 cm lang	3-7 cm lang
Sporehus	Sporehus opprette og nesten sylindriske.	Sporehus krumme og tykkest på midten (bananbøyd).
Bladkant nær  basis av blad	Kraftig og ganske jevnt tannet.	Utannet eller bare med noen få enkle tenner.
Bladceller	Tykkveggede inntil 94 µm	Tykkveggede inntil 130 µm
Grener og blad ved tørking	Er rake i tørr tilstand.	Er kraftig bueforma/ innoverbøyd i tørr tilstand.

Men Rocambole var ikke død!

Noen norske mosearter er så sjeldne at ingen nålevende personer har sett dem her i landet. Noen av disse artene har bare én eneste kjent forekomst, og funnet er ofte datert til 1800-tallet. I tillegg er eksakt lokalitet ofte ikke kjent da det bare står oppgitt et stedsnavn eller navnet på et større geografisk område. Og som ikke det var nok: for noen av artene er landskapet totalt forandret siden funnet ble gjort, og det som for 150 år siden var kalkskog og åpen beitemark ligger i dag under asfalt og annen elendighet. Hva skal man mene om framtida til disse artene, er det mulig å finne dem igjen? Noen av dem vil man trolig aldri finne igjen i Norge, mens andre plutselig dukker opp – og det selvfølgelig når man egentlig har gitt opp å finne dem.

Dubbebegermose Microbryum curvicollum er en slik myteomspunnet art. Det er minst 180 år siden den sist ble sett i Norge, og det var daværende prest i Asker Søren Christian Sommerfelt (1796-1838) som samlet arten. Hvor funnet stammer fra vet man ikke, men man kan anta at det var Asker eller Bærum siden Sommerfelt hadde sitt virke her i den perioden arten ble samlet. 

Utallige turer i artens antatte habitat de siste årene har ikke gitt uttelling. De flotte arealene med åpen kalkmark i Oslo-området har selvsagt stått for andre overraskelser, men dubbebegermose, nei den har latt vente på seg. Undertegnede hadde egentlig gitt opp, og begynt å sysle med tanken om å foreslå arten som den første mosearten i Norge i rødlistekategorien RE – regionalt utdødd. Men man kan jo aldri vite, den er jo tross alt bare 2-3 millimeter høy og bare fremme visse tider på året, og kanskje ikke hvert år en gang. Den kan jo være oversett. Og ja, ganske riktig. Den var ikke død. I februar ble den funnet av undertegnede på Lindøya i Oslofjorden. Det vokste noen 100 individer i kanten av en sti mellom et hytteområde og sjøen sør på øya. Der sto den og virket som den alltid hadde vært der. Så man kan ikke annet enn å understreke: den som leter finner, og undertegnede har i tillegg erfart at man skal være veldig forsiktig med å plassere arter i rødlistekategorien RE.

Fortsettelse følger i Blyttia (tidsskriftet til Norsk Botanisk Forening) etter hvert…

Og for ordens skyld: Rocambole er en fiktiv romanhelt som ble skapt av den franske forfatteren Pierre Alexis Ponson du Terrail. Fortellingene ble opprinnelig skrevet som føljetonger til et ukeblad fra midten av 1800-tallet (altså omtrent på samme tid som forrige funn av dubbebegermose), men kom raskt i bokform og ble populære og oversatt til flere språk, deriblant til norsk. Historiene var starten på en ny sjanger innen kriminalfortellinger, med den heltemodige og hardkokte helten på stadig nye, fantastiske og farlige eventyr. Selv om bøkene solgte godt nok til å komme i nyutgivelse i etterkrigstiden, ble de aldri betraktet som noe mer enn kiosklitteratur. Uttrykk som: «- men Rocambole var ikke død!» og «Hvem skulle i disse kledebon kunne gjenkjenne Rocambole?» er likevel blitt stående og er i bruk i kretser som ellers tok klar avstand fra verdien av slik litteratur (klippet fra Wikipedia).

Arten vokser i erodert kalkjord på en liten sørvendt knaus om lag fire meter over havet. Foto: Torbjørn Høitomt

Stor forekomst på av liten jordklump. Foto: Torbjørn Høitomt

Bilder av arten tatt i mikroskop. Legg merke til den bøyde stilken, en karakter som kjennetegner arten. Foto: Torbjørn Høitomt

Torbjørn Høitomt