tirsdag 19. mai 2015

Månedens art: Storblomstermose

Denne måneden avholdes det blomstermosekurs i Drammen. Det blir selvfølgelig en blomstermose som presenteres som månedens art i mai. John Gunnar Brynjulvsrud har skrevet om storblomstermose. Den er kanskje overkommelig å lære for oss som ikke skal på kurs også?


Schistidium apocarpum Storblomstermose

I slekten Schistidium (blomstermoser) er ca. 60 arter beskrevet, hvorav 45 er godt dokumentert. Av disse fins 38 arter i Norden. Blomstermosene har karakteristiske kapsler på korte skaft med klart røde peristomtenner som kan minne om nettopp blomster når de er åpne. 

Scistidium apocarpum 1.jpg
Schistidium apocarpum med kapsler på korte skaft. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud.

Storblomstermose Scistidium apocarpum
Storblomstermose er blant de vanligste i slekten og med en høyde på opp mot 10 cm burde det la seg gjøre å huske navnet. Arten er variabel i karakter, både når det kommer til utseendet og økologi. Den vokser på surt og basisk berg, eksponert eller skyggefullt såvel som på åpen alvarmark. Vanlige følgearter er sigdknausing Grimmia hartmanii, putehårstjerne Syntrichia ruralis, kvitknausing Grimmia pulvinata, fakkelbustehette Orthotrichum anomalum og murblomstermose Schistidium crassipilum.

Kjennetegn
Som sagt kan storblomstermose bli opp mot 10 cm, og vokser i mørkegrønne til brunaktige løse tuer. Bladene har en bred base som smalner av mot spissen hvilket gir dem et ovalt til triangulært preg. Selve bladspissen er fintannet og ender ofte i en kort hårspiss som er noe nedløpende. Bladkanten er foldet nesten helt ut til spissen. I den øvre delen av bladet er cellene avrundet kvadratiske med tykke, slette cellevegger, mens i nedre delen bølgete vegger og rektangulær form. Øvre del kan også ha innslag av partier med dobbelt cellelag. Nervens underside har ofte papiller ut mot spissen av bladet, ellers er det fritt for papiller. Hunbladene er nesten flate med smalt foldet kant i øvre del og kort, bred spiss.
En moden kapsel er mørkerød, bredest i toppen og nesten gjemt i bladene. Den er relativt bred og kort og dens ytre celler har relativt tynne vegger. Peristomtennene er røde og oftest mer enn 400 µm lange, dessuten er de perforerte, utstående, og er vridd rundt kapselåpningen. Sporene er 11-15 µm i diameter og har en kornet overflate. Det finnes mye variasjon innen arten.

Forvekslingsarter
Bekkeblomstermose S. rivulare kan forveksles men kapselen har mer urneform med tykke ytre celler og kraftigere nerve.
Raudblomstermose S. papillosum, jotunblomstermose S. poeltii og kystblomstermose S. strictum har alle papiller på bladflaten.
Murblomstermose S. crassipilum. Her er bladkanten foldet halve bladets lengde og kapselens ytre celler er rektangulære.

S. apocarpum lukket kapsel. Foto:John Gunnar Brynjulvsrud.

Scistidium apocarpum 30x.jpg
S. apocarpum. Kapsel nesten dekt av blader. Foto:John Gunnar Brynjulvsrud.
Scistidium apocarpum 30x capsule w measures crop.jpg
S.apocarpum. Legg merke til bredde i forhold til lengde. Foto:John Gunnar Brynjulvsrud.
Schistidium apocarpum 100x capsule w scale 2.jpg
Lengde på peristomtenner kan være med på å bestemme art. Litt av hetta henger igjen bak tennene. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud.


Scistidium apocarpum w hyalin tip cropped.jpg
S. apocarpum blad med kort hårspiss. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud.
Scistidium apocarpum 100x leaf tip 2.jpg
S.apocarpum med papiller på undersiden. Legg merke til foldet kant nesten helt ut. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud

S. apocarpum 400x forstørrelse med perforerte peristomtenner. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud


Kilder:
-Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Uppsala, ArtDatabanken, Sveriges 
lantbruksuniversitet, 2005­ .


tirsdag 28. april 2015

Månedens art: Øygardsmose

Forrige måned ble det dessverre ingen art til dere. Denne måneden derimot er vi tilbake og denne gangen er Oddvar Olsen gjesteskribent på Mosebloggen. Han har skrevet månadens art for oss og det er øygardsmose Glyphomitrium daviesii vi skal lære mer om.



Øygardsmose

Øygardsmose Glyphomitrium daviesii bærer sitt navn med rette. Der vi finner den, har den gjerne utsikt mot åpne havet.

Lenge var dette en noe kryptisk art. Det ble gjort noen funn i Møre og Romsdal rundt 1900, men angivelse av sted var gjerne noe diffuse og unøyaktige. Flere har prøvd å finne mosen igjen på disse stedene uten å lykkes og vi begynte å undres på om mosen hadde vært vanligere før og at mindre beitedyr eller klimaendring kunne resultert i tilbakegang. Det var først da vi endelig fant den igjen på Sandsøya i 2013, at «koden» ble knekket og senere har vi funnet/gjenfunnet den på 6 steder i Møre og Romsdal og 2 steder i Sogn og Fjordane.

Fra Artskart pr 2014. Blå ring markerer 5 gamle funn fra rundt 1900: Egersund, Rogaland, Alden og Marøya, Sogn og Fjordane og Sandsøya og Sjonhellaren, Møre og Romsdal.

Om en ser bort i fra ett funn på Hitra, Sør-Trøndelag i 1974, har er det ingen funn av arten i Norge på 106 år (mellom 1907 og 2013).

Detaljert oversikt av nye funn i Sogn og Fjorande i 2014.

Detaljert oversikt over nye funn i Møre og ROmsdal i 2013 og 2014. Himmelretningen er hovedsakelig mellom nord til vest, der den gjerne vokser i nokså trange sker med fjellvegger på sidene. Dersom det er steinur i bunnen vokser den oftest på de største steinene.


Den vokser gjerne lavt på steiner og bergvegger, ofte helt nede ved gress eller lyng. Ett av kravene ser ut til å være tørre parti uten snev av sigevann. Ofte finnes den på fremstikkende/oppsprukket berg der sigevannet går i sprekker bak berget. Den vokser helst litt opp fra sjøen, oftest mellom 40 til 80 moh. Der de største forekomstene er funnet, er gjerne høyere fjell bak som skaper skygge for sola i sør. Men der er unntak som viser at den også kan vokse andre steder. På Ellingsøya, Ålesund ble den funnet i en sørhelling, i et trangt lite skar der selve voksestedet riktignok vendte mot vest. Her stod det to enslige tuer på berget helt nede ved foten og delvis skjult av lyng. Her var det heller ikke noen høye fjell bak, voksestedet var kun 10 meter nedenfor kanten av platået.

Det er først om fremst på kapselens peristomtenner at øygardsmosen er lettest å kjenne igjen. Og det er i sola de står som finest. Foto: Oddvar Olsen

På litt avstand kan arten forveksles med saltblomstermose Schistidium maritimum, med lignende voksesett i tuer og med om lag samme mørke grønnfarge i bladene. Men, når man ser nærmere etter er det stor forskjell på kapslene. Det ser ut til at øygardsmose har kapsler hele året. Enkelte tuer kan mangle eller ha få kapsler, mens nabotua kan strutte med mengder av dem.

På litt avstand kan øygardsmose ligne litt på saltblomstermose Schistidium maritimum, men kommer man nært nok ser man at det er stor forskjell på kapslene. Foto: Oddvar Olsen

På de fleste funnstedene er det kun få tuer i et svært begrenset område. Trolig er det på Sandsøya den største forekomsten er. Her ble det talt opp 60 tuer på et relativt stort område. Bare en del av området ble undersøkt i kaldt og fuktig vær, og vi antar at man vil få et høyere antall om man går mer systematisk over terrenget.

Parti fra Sandøya, Sande. Innafor det makerte området ble det funnet ca. 60 tuer.

Fra Sjonghelleren, Giske. På disse to blokkene vokste ca. 60 tuer med øygardsmose. Her ser man tydelig sprekker bak blokkene som hindrer sigevann å komme ned der mosen vokser.

Fra Lepsøya, Haram. Ca. 20 tuer vokste her, både på steiner og på berg.

fredag 3. april 2015

Fråskemysteriet

Froskeslekten Theloderma går under mange navn på engelsk: bug-eyed frogs, warty treefrogs og moss frogs. Det siste er jo veldig artig da, mosefrosker. Grunnen til dette er at det ser ut til at de kamuflerer seg som mose. Og det gjør de ikke bare ved å være "mosegrønne" (hva nå enn det er). De har også struktur i skinnet sitt som gjør at de virkelig går i ett med moseunderlaget.

Theloderma corticale eller Vietnamese Mossy frog på engelsk. Bildet er lånt fra Newquay Zoo hvor du kan lese mer om denne lille mosedotten: http://www.newquayzoo.org.uk/animals-plants/animals/details/mossy-frog

Flere frosker liker å gjemme seg i mose. I Ecuador oppdaget forskere en ny frosk som kamuflerer seg som mose i 2006. Tre år senere tok de med seg den lille frosken i en kopp for å fotografere den. De oppdaget da at den ruglete overflaten plutselig (i løpet av 330 sekunder) ble glatt. Ingen har noen gang observert at vertebrater (vi med ryggrad) kan endre hudstruktur så raskt, dette har kun blitt observert hos dyr uten ryggrad, som blekkspruter. Enda en art i samme slekt kan gjøre det samme, og nå lurer forskerne på hvordan denne egenskapen har utviklet seg. Et ekte fråskemysterium.

God påske!

fredag 20. februar 2015

Månedens art: Råtetvebladmose Scapania carinthiaca

Vi er godt i gang med 2015. Det er i år 150 år siden Norges røde kors ble grunnlagt, 100 år siden Knut Hamsun utgav romanen Segelfoss by og 50 år siden Gambia ble selvstendig stat. Men 2015 er også året da en ny utgave av Norsk rødliste for arter blir utgitt. Dette markerer vi her på mosebloggen ved å presentere en av de over 200 artene som kommer til å stå på den nye rødlista: råtetvebladmose!

Råtetvebladmose er en av våre sjeldneste og minste tvebladmoser med en høyde på 1-8 mm, oftest i nedre del av dette intervallet. Skuddene er oppstigende til opprette og 0,5-1,8 mm brede. Arter formerer seg vegetativt og grokornbærende skudd forekommer vanlig. Her sitter tette ansamlinger med brune til rødbrune grokorn på de øverste bladspissene.

Råtetvebladmose er en noen millimeter stor art med brune grokorn i skuddspissene.

Råtetvebladmose vokser på fuktige, barkløse stokker av ulike treslag, fortrinnsvis i og langs større bekker og mindre elver. Arten synes å foretrekke stokker som er polert av vann og isgang, gjerne stokker eller trebiter som har blitt fraktet et stykke med elva for så å hekte seg fast eller bli skylt i land. Noen av funnene er også gjort på stokker som berører vannstrengen der de har falt ned, men dette gjelder kun et mindretall av funnene. Det virker som substratets evne til å bevare fuktighet spiller en viktig rolle, og det kan virke som at kravet til dimensjon på stokkene øker med faren for uttørking. I vedvaser eller andre steder der substratet holdes kontinuerlig fuktig, kan arten også vokse på mindre trebiter. Substratet er ofte gråor eller gran, men arten er også påvist på furu, osp, bjørk og kanskje også rogn. En stor del av lokalitetene finnes i områder med baserik berggrunn, men det er usikkert om dette har noen betydning.

Vedvaser som denne i Gausdal bør alltid undersøkes med tanke på råtetvebladmose. Arten vokser på de stokkene som ikke er overgrodd av særlig mange andre moser.


De fleste lokalitetene med råtetvebladmose er knyttet til skyggefulle bekke- eller elvekløfter, men enkelte lokaliteter avviker fra dette ved å være tørrere og mer lysåpne. Med få unntak vokser arten på læger eller trebiter ute i vassdraget, i elvekanten, eller i flommarkskog. Fuktig lokalklima og kontinuerlig, lokal tilgang på nakne læger synes å være viktig for artens forekomst. Et slikt miljø skapes lettest langs intakte småvassdrag i gammel skog, hvis topografi og lokalklima skaper stabil luftfuktighet, og de påvirkes av isgang og kraftige flommer som produserer død ved av høvelig kvalitet.

Råtetvebladmose har vært kjent i Norge siden år 1900, men det ble med Ingebrigt Hagen sitt funn fra Skjørdøla i Oppdal helt fram til 1993 da arten ble gjenfunnet på samme sted. Etter 2005 har arten blitt funnet på en rekke nye lokaliteter i kontinentale strøk av Sør-Norge, med et tydelig kjerneområde nord i Gudbrandsdalen i Oppland. Størst tetthet av kjente lokaliteter finnes i et område som omfattes av kommunene Sel, Nord-Fron og Ringebu, med til sammen 14 lokaliteter. Det må presiseres at denne regionen er det eneste området hvor det er gjort systematiske undersøkelser i et større område der hovedmålet var å finne arten. Alvdal og Stor-Elvdal er et annet område med en del funn av arten. Fra begge disse kommunene er det flere nye funn fra 2012, og det uten at området har vært inkludert i de systematiske undersøkelsene etter arten. Videre er arten påvist i Nordre Land og Øystre Slidre (Oppland), i Gol (Buskerud), i Sunndal (Møre og Romsdal), i Oppdal (Sør-Trøndelag) og i Steinkjer og Grong (Nord-Trøndelag).

Råtetvebladmose er klassifisert som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter 2010. Det er vurderingen etter kriteriet B2 som gir den høye kategorien (lite forekomstareal, kombinert med kraftig fragmentering og pågående reduksjon av størrelse og kvalitet på artens habitat). Det er vannkraftutbygging og skogbruk som er de viktigste truslene mot arten.

Så hva skjer med råtetvebladmose på den nye rødlista som kommer senere i år? Det får vi vite ut på senhøsten! Men allerede i løpet av våren kan du sniktitte i den nye rødlista da den kommer ut på høring. Her får alle dere mosefolk muligheten til å si deres mening om råtetvebladmose og alle andre mosers plassering på rødlista. 

Tekst og foto: Torbjørn Høitomt

fredag 6. februar 2015

Hvilke logo skal vi ha?

Det har kommet inn to bidrag til logokonkurransen. For at det skal bli så demokratisk som mulig har vi avstemning her på bloggen.

Bidrag 1: Schistidium


  

Bidrag 2: Bartramia






Bidrag 1 er foreløpig tegnet for hånd, men vil gjøres om til en vektortegning om den blir Moseklubbens logo.

Du stemmer ved å velge Schistidium eller Bartramia i høyre marg.

Godt valg!

onsdag 28. januar 2015

Den vesle latinskulen

Mecia trekvitra. Mesia ... trekvatra?  

Kor mange forsøk trengte du før du klarte å skrive det lange "greske" latinske namnet riktig? 

... Meesia tricvetra...


Hadde ein berre visst kva desse orda betydde, så ville det kanskje ha satt seg litt raskare i hjernebarken. Her kjem den vesle latinskulen til unnsetning: 

albulus = kvit, kvitaktig (Er det her Albus Humlesnurr har fått namnet sitt?!?) - Stripefoldmoe Diplophyllum albicans
elongatio = forlengelse - Såtesigd Dicranum elongatum
fuscus = mørk, svart. (evt raspende, hes stemme) - Rusttorvmose Sphagnum fuscum
mollis = mjuk, blaut (Hugsar du fornamnet på fru Wiltersen i Harry Potter? Ho kan vel beskrivast som ganske mjuk...) - Toppknausing Grimmia mollis
nimbatus = innhyllet i tåke (Harry Potter sin Nimbus2000 egnar det seg nok godt i dårleg ver) - Torntvebladmose Scapania nimbosa
nivalis = snø - Snøsotmose Andreaea nivalis
paluster = som lever/veks i myrer - Myrfiltmose Aulacomnium palustre
riparius = som held seg ved elva - Skartorvmose Sphagnum riparium
splendidus = skinnande, blendande eller strålande - Etasjemose Hylocomium splendens
triquetra = trekanta - Skruesvanemose Meesia triquetra (fire forsøk tylegvis...minst!)
turgeo = oppsvulma - Fjellfiltmose Aulacomnium turgidum
uncinatus = hakeforma, krum, kroka - Klobleikmose Sanionia uncinata
viridis =grøn (gjett kvar ein viridenser bur...Grønland!!) - Grønnsko Buxbaumia viridis
vulgaris = vanlig - Stær Sturnus vulgaris. Neida, meinte såklart småklokkemose Encalypta vulgaris 

Hos grønnsko ser du egentlig bare sporofytten (sporehuset), men den er til gjengjeld veldig stor. Og grønn? Foto: Krisitan Hassel

Etasjemose er veldig vanleg og gir skogbotnen eit skinande inntrykk. Ikkje sant?  Foto: Kristian Hassel

Beklagar alle Harry Potter-referansane... det berre vart slik. J.K. Rowling har tydlegvis vore vaken i latinundervisinga. 


Og her har du Molly Wiltersen!

Magni og Kristin

lørdag 24. januar 2015

Månedens art: Putehårstjerne


Årets første månedens art er putehårstjerne Syntrichia ruralis. Denne gangen er det John Gunnar Brynjulvsrud som forteller. Han er for tiden masterstudent ved Høgskolen i Telemark, Bø. Der holder han til ved Institutt for natur, helse og miljø. Hans masteroppgave handler om vegetasjonskartlegging med fokus på moser. Dette får vi forhåpentligvis høre mer om i fremtiden. John Gunnar blir også fast bidragsyter på Mosebloggen.


Pottiaceae
Syntrichia ruralis Putehårstjerne
 
Av 78 arter i verden finnes ti arter av slekten Syntrichia i Norden. Disse ti artene er relativt store, dvs. over centimeteren høye, har tungeformede blad, hvorav de fleste har en hårlik, fargeløs spiss. De har sylinderformede kapsler som står opprett med trådlike, spiralvridde tenner i peristomet. Disse danner et blekt rosa sylinder. 

Putehårstjerne er en relativt stor art og har lange påsatte hråspisser på bladene. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud

Putehårstjerne Syntrichia ruralis
Dette er en mose som i høyeste grad lever opp til det norske navnet sitt. Putehårstjerne, ser nettopp ut som en pute laget av små stjerner med en liten hårspiss. Dette er en veldig vanlig mose i hele Norden, og den er allsidig når det kommer til underlag; f.eks. takstein, trestammer, mur, mark osv. Den foretrekker noe nitrogenholdig luft og trives med kalk. Derfor er den typisk å finne i nærheten av eksempelvis gårdsmiljøer, alléer, edelløvsskog, kalkrike skrenter og skogbryn. Typiske følgearter er ekornmose Leucodon sciuroides, krypsilkemose Homalothecium sericeum, kvitknausing Grimmia pulvinata og oddbustehette Orthotrichum diaphanum.

Kjennetegn
Putehårstjerne kan bli opptil 7 cm høy, men er vanlig å finne mindre enn dette. Fargen er olivengrønn til brungrønn og den danner relativt løse tuer. Bladene er jevnt fordelt langs stammen, og som fuktige står de bøyd utover. Selve bladformen er tungelik og uten noen form for midje. Bladkanten er foldet til forbi midten av bladet, ofte nesten helt ut til bladspissen. Bladcellene ved basen er fargeløse og tydelig differensierte fra resten. Nerven er kraftig med papilløs underside og løper ut i en hårlik fargeløs tannet spiss. Cellene i bladets øvre del er 12-16 µm brede, avrundet og papilløse. Kapsler forekommer og er da slette, oval til sylinderformet, sitter svakt bøyd, og har lange peristomtenner (ca. 2mm). Skaftet er rødaktig, vridd og ca. 2 cm langt.


Bladene til putehårstjerne bøyer seg ut fra stengelen når skuddet er fuktig (venstre). Bladene har en påsatt, gjennomsiktig hårspiss (høyre). Foto: John Gunnar Brynjulvsrud

Forvekslingsarter
Dynehårstjerne S. ruraliformis kan forveksles med putehårstjerne men på denne blir bladene gradvis smalere mot spissen. Cellene er i tillegg mindre og denne trives på sandstrand.
Borkhårstjerne S. virescens er en annen forvekslingsart, men denne har samlet bladene i toppen og bladkanten er ikke foldet lenger enn til under midten av bladet.

Putehårstjerne (venstre) har ikke like avsmalende bladspisser som dynehårstjerne (høyre). Foto: John Gunnar Brynjulvsrud

Kilder:

-Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Uppsala, ArtDatabanken, Sveriges

lantbruksuniversitet, 2005­ .