Vi flytter bloggen

Fra nå av vil Moseklubbens blogg ligge på nettsiden til Moseklubben. Følg lenken under.

http://moseklubben.virb.com/mosebloggen

Kaursvamose

Pottiaceae

Oxystegus tenuirostris Kaursvamose (syn. Trichostomum tenuirostre)

Slekten Trichostomum inneholder kun fire arter i Norden. De er som regel gulgrønne til grønne i fargen, og små til middels store i størrelse. Denne slekten finner vi på kalkrik jord eller berg. De har kraftig, lang nerve og cellene i øvre halvdel av bladet er tydelig papilløse.

Oxystegus tenuirostris. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud.

Kaursvamose Oxystegus tenuirostris

Kaursvamose er en ganske liten sak som er lett å overse. Dette mest fordi den helst vokser skyggefullt på fuktig stein eller røtter i tilknytning til bekk eller elv, men den klargrønne til mørkegrønne fargen gjør at den allikevel stikker seg ut. Det må være høy grad av luftfuktighet og underlaget må ikke være for surt. Det er en ganske vanlig art selv om den sjelden finnes i store mengder. Typiske følgearter vil være bekkelundmose Sciuro-hypnum plumosum, bekkesildremose Dichodontium pellucidum, buttgråmose Racomitrium aciculare og bekkerundmose Rhizomnium punctatum.

Kjennetegn

Kaursvamose vokser i grønne, 0,5-2 cm høye tuer. Den vokser sjelden alene men har gjerne med seg flere arter i tua. Bladene øker i størrelse oppover skuddet, er svakt vridd og bladene er ofte ødelagt i kantene. Nerven er kraftig og når helt ut til spissen. I øvre del kan bladkanten være noe bølgeformet. Bladets celler har ganske tykke vegger, er små og runde, og i øvre delen av bladet er de papilløse. Ved bladbasen er cellene slette og rektangulære.

Kapsler forekommer sjelden, men finnes de står de  rett opp, er sylinderformet og svakt furet som tørre.

Skaftet er 1-2 cm, og sporene er 12-18 µm i diameter og nesten slette.

Arten formerer seg vegetativt ved at deler av blad eller skudd lett brytes av.

Forvekslingsarter

Putevrimose Tortella tortuosa kan ligne men alle artene i slekten Tortella har klart avgrensede og gjennomsiktige bladbaseceller.

Arter i slekten kurlemoser Didymodon kan forveksles men her har alle artene foldede bladkanter.

O. tenuirostre våt. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud.

O. tenuirostre tørr. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud.

T. tenuirostre. Bladbase med slette rektangulære celler. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud.

T. tenuirostre. Bladspiss med antydning til papiller. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud.

T. tenuirostre med tydelige papiller. 1000x. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud.

Kilder:

-Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Uppsala, ArtDatabanken, Sveriges

lantbruksuniversitet, 2005­ .

-http://artskart.artsdatabanken.no/

Foto og tekst: John Gunnar Brynjulvsrud

Moseklubbens konkurranser i 2016

Alle moseklubbens medlemmer inviteres til to uhøytidelige konkurranser i 2016:

1. Årets kartlegger

Denne utmerkelsen gis til et medlem som har gjort en særlig god innsats for å dokumentere norsk moseflora i 2015. Viktige kriterier her er mengde belegg sendt til herbarium, antall registreringer i Artsobservasjoner, men også antall unike arter registrert, grundighet i bestemmelsesarbeid og faglig utvikling i løpet av året. Juryen følger med på aktiviteten i gjennom året og tar en avgjørelse rett over nyttår i 2017.

Premie: Gratis deltakelse på Moseklubbens ekskursjon i 2017.


2. Årets nykommer

Denne utmerkelsen gis til et medlem som starter på relativt bar bakke og viser særlig stor interesse for å øke sine kunnskaper om moser i løpet av 2016. Viktige kriterier er deltakelse på turer og kurs og bruk av Artsobservasjoner. Juryen følger med på aktiviteten gjennom året. 

Premie: "Alle lupers lupe" med lys "Lichen candelaris" 14 x eller 20 x med ditt navn inngravert. 


Alle funn og registreringer må være gjort i 2016.
Alle funn og registreringer må være gjort på norsk territorium.
Alle funn og registreringer må være godt dokumentert.
Man må være medlem i Moseklubben ved utgangen av 2016 for å kunne delta i konkurransene.

Juryen består av styret i Moseklubben (Magni, Kristin, Torbjørn, Kristian og Svein Olav)!

Vi håper alle våre medlemmer får mange fine moseturer i 2016!

Vinnerne av Moseklubbens konkurranser i 2015

Vi har nå kåret vinnere i Moseklubbens to konkurranser for 2015. 

Årets funn:

Det ble ikke gjort så veldig mange helt sensasjonelle mosefunn i Norge i 2015, men ett hederlig unntak stikker seg klart frem.
På Moseklubbens hovedtur til Rosendal ble Scopelophila ligulata funnet som ny for Nord-Europa på Varaldsøy ute i Hardangerfjorden (trykker her for å lese mer). Den dyktige og heldige finner var Leif Appelgren fra Stavanger. Vi gratulerer med et svært flott funn og sender ei håndlupe av beste sort til Stavanger.

Årets kartlegger:

Det er svært mange som har gjort en meget god innsats på kartleggingsfronten i 2015. Det er flere aktuelle kandidater. Etter en helhetsvurdering har vi kommet fram til en vinner. Vedkommende har gjort en stor innsats med å kartlegge mosefloraen i sin landsdel gjennom både observasjoner og innsamlinger av betydelig mengde. Vedkommende er svært grundig i sitt arbeid og dokumenterer mange av sine funn med bilder. Et kjapt søk på Artskart viser at vinneren har bidratt til i alt 215 funn av rødlistede arter siden år 2010 og mange av disse funnene har vært viktige i arbeidet med den nye rødlisten som kom på tampen av fjoråret. Vinneren har deltatt på stort sett det som har vært av aktiviteter i Moseklubbens regi i 2015 og er alltid svært engasjert både når det kommer til å tilegne seg ny kunnskap, men også med å dele sin kunnskap med andre. Årets kartlegger er Perry G. Larsen fra Ålesund. Premien er gratis reise og opphold i forbindelse med Moseklubbens hovedsamling i 2016. Gratulerer!

Det mystiske skoddemosefunnet i Lier

Det nærmer seg nytt år og nye muligheter. Heldigvis for Moseklubbens blogg kan man kanskje si. 2015 har ikke vært det beste bloggåret, så nytt år med nye muligheter virker lovende. Vi ønsker alle følgere av bloggen ett godt nytt moseår med en fortsettelse der forrige moseinnlegg sluttet og kanskje en hjelp på veien til å gjenfinne skoddemose i Lier. Takk til forfatter Dag Hovind for grundig arbeid.


Undertegnede satt ved siden av Oddvar (Olsen) på mosekurset i Ås høsten 2014 og vi kom i prat om Stryn. Da nevnte han en mose han hadde funnet, men der og da var den bare et av altfor mange nye navn for meg. Og dessuten må jeg helst sjekke Artskart før jeg kan vurdere hvor interessant et mosefunn er. Da jeg satt og forberedte meg litt til sommerens utflukter sist vår, dukket dette opp igjen. Det var jo mulig at jeg kom til å ta en tur innom søster og svoger i Stryn, og da kunne det være greit å ha noen mulige sjekkpunkter på lur. Så jeg begynte å sjekke mosefunn i Stryn, nærmere bestemt rundt Glomnesfossen ved Hjelle. Der dukket skoddemose Brachydontium trichodes opp som et svært interessant funn, ifølge Artskart. Det ble ikke mindre interessant da skoddemosen plutselig figurerte som månedens art her i Mosebloggen og Torbjørn (Høitomt) utfordret bryologene med hentydninger til et gammelt mystisk funn i Lier, langt utenom en ellers vestlig utbredelse. I blogginnlegget ble også tannkjølmose Zygodon dentatus (EN) nevnt, som må være arten Oddvar nevnte for meg. Den skulle visstnok ikke så være vanskelig å finne, men er sikkert verdt en reise når Nationalnyckeln ikke har annet å vise til enn et funn i Telemark på 1800-tallet – i hele Norden! Jeg kunne selvsagt tatt direkte kontakt, men foreløpig kom mange av svarene av seg selv – ikke ut av det blå, men ut av nettskyene.

«Buttedalssætrene»

Postembedsmannen Fredrik Emil Conradi (1852–1907) samlet skoddemose et sted i Lier 21. mai 1893. Det kan se ut til at Conradi måtte sjekke «artskart» han også. Han var i hvert fall tilbake på samme lokalitet 4. juni samme år og samlet mer materiale, slik at til sammen sju belegg finnes ved universitetsmuseene i Bergen, Oslo og Trondheim. Herrene Conradi og Ingebrigt Hagen publiserte «Bryologiske bidrag til Norges flora» i Forhandlinger i Videnskabs-Selskabet i Christiania. 1893. no. 11, men skoddemosen rakk dessverre ikke å bli med i denne oversikten over nyfunn av moser i Norge. Listen ble lagt fram av Axel Blytt allerede i mars det året:

I Botanikkens historie i Norge (Jørgensen 2007) kan man lese at Conradi nesten ikke publiserte noen av sine mange funn selv. De nevnte bidragene var unntaket. Dermed får vi ingen hjelp fra finneren selv, og må lete i skodda. Conradis mest fullstendige etikettpåskrift lyder «Sylling, Enger-fjeldet, nær Buttedalssætrene paa kalksandsten». Så langt hadde jeg kommet da blogginnlegget dukket opp, det vil si jeg hadde plassert «Buttedalssætrene» på kartet. Men blogginnlegget gjorde det ganske klart at selv med nøyaktige koordinater var dette et litt håpløst prosjekt for en amatør.

Buttedalssetrene finnes ikke på dagens kart, men lokalhistorikerne kan hjelpe. I Vestmarka: Seterliv og kølabrenning (Larsen 2001) står følgende: «Buttedalssetra ligger i Engermarka, men navnet har den fått fra gården Buttedal […] Ingen kilder kan fortelle når Buttedal hadde seter her. Kanskje ligger det så langt tilbake i tid at skauen var allmenning. […] At flere gårder har setret på Buttedalssetra er sikkert. På den gamle setervollen har vi registrert seks hustufter […] I 1825 viser et kart at det var fire seterbruk på Buttedalsseter. I 1890 var det bare ett seterbruk igjen.» Da var det nok dette gjenværende seterbruket Conradi plasserer funnet sitt i forhold til. På side 69 finnes et kart med veifarene slik de gikk den gangen, noe som kan være nyttig:

Setra blir også nevnt i Vandringer i Askerbøringens utmark (Nilsen 2001), men der antydes det at den siste driften kunne ha opphørt allerede i 1880: «Den gamle ferdselsstien mellom Tveitsetra og Engersetra gikk over den skrånende vollen på Buttedalssetra som lå ganske straks opp for den nåværende kjøreveien mellom Enger og Asdøltjern. Setra var tegnet inn på kartverk i 1880, men var trolig nedlagt før dette tidspunkt.»

Det er nærliggende å tenke på Asdøljuvet, slik skoddemosen er funnet ved Glomnesfossen og andre steder, men hva menes med «nær Buttedalssætrene»? De lå ca. 1 km nord for Asdøltjern, men hva var 1 km for datidas postverk? Conradi var postembedsmann enten han var ute i embeds medfør eller ikke. Likevel ville vel ikke Buttedalsseter være noe naturlig valg av lokalitetsnavn hvis funnet ikke ble gjort nærmere setra enn tjernet? På kartet nedenfor er Buttedalssetrene markert med en stjerne. Et forstørret utsnitt oppe til høyre viser flere terrengdetaljer.

Kilde: www.norgeskart.no

Conradi gir oss én opplysning til: «paa kalksandsten». Det geologiske kartet er imidlertid svært ensfarget i området. Hele «platået» består av rombeporfyr, bortsett fra Haveråsen nord for Store Sandungen som har lag med leirskifer, sandstein og konglomerat. Ikke mye hjelp å få her, kanskje?

Kilde: Berggrunn N50, Norges geologiske undersøkelse

Blogging som metode

Jeg er tom for ideer, i hvert fall foreløpig, og dermed kommer dette med blogginnlegg inn i bildet. Andre har tatt i bruk blogging som forskningsmetode med stort hell, men spørsmålet er om det fungerer like godt på moser som matematikk. Problemstillingene er ikke akkurat parallelle, men i januar 2009 la matematikeren Tim Gowers ved Cambridge University fram noen tanker om et uløst matematisk problem i et blogginnlegg og inviterte andre til å delta i et forsøk på å løse det. Han ville utforske mulighetene for å angripe forskningsspørsmål gjennom et massivt, nettverksbasert samarbeid. Gowers fikk ingen umiddelbar respons, men det tok ganske snart av.

De første sju timene skjedde det ikke noe, men så fikk han et par kommentarer og forslag, og etter hvert ballet det på seg med nye ideer og kommentarer. Noe var blindspor, men etter 37 dager hadde 27 personer skrevet 800 kommentarer i bloggen. Da var problemet løst, og ikke bare det. Det var løst som et særtilfelle av et mer krevende problem, som denne ad hoc-forskningsgruppa hadde funnet ut av i løpet av prosessen. Gowers har beskrevet opplevelsen som å kjøre bil i stedet for å slite med ei håndkjerre. Eksempelet med Polymath-bloggen er beskrevet i Reinventing Discovery (Nielsen 2012).

For meg kan det framstå som omtrent like vanskelig å finne skoddemosen «i Enger-fjeldet» som å løse Gowers’ matematiske problem. Derfor har jeg forsøkt å bidra med det jeg kan lese meg til, selv om det kan finnes andre kilder jeg har oversett. Nå er det spørsmål om noen av Mosebloggens lesere har lokalkunnskap eller ideer som gjør det mulig å snevre inn sirkelen rundt «Buttedalssætrene». Hvis Buttedalssetrene hadde vært ei stor og levende setergrend, måtte kanskje radiusen utvides, men seterdriften var på hell og det fantes andre tilsvarende setre i nærheten. Slik kan kanskje leteområdet begrenses? Foreløpig er radiusen ukjent, og ikke minst himmelretningen, men kanskje er det mulig å lese noe ut av topografien? Selv har jeg merket meg området der de to småbekkene møtes på vestsida av kjøreveien som et mulig gjemmested for lyssky individer.

 

Kilder

Jørgensen, P. M. (red.). 2007. Botanikkens historie i Norge. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke

Larsen, J. M. 2001. Vestmarka: Seterliv og kølabrenning. Slependen: Asker og Bærum historielag

Nielsen, M. 2012. Reinventing Discovery. The New Era of Networked Science. Princeton/Oxford: Princeton University Press

Nilsen, K. 1980. Vandringer i Askerbøringens utmark. Asker: Historielaget

Forfatter: Dag Hovind

Månedens art: Skoddemose

I Norge har vi et velutviklet element med sjeldne oseaniske moser som vi bare finner i ett eller flere av fylkene på Vestlandet. Flere av disse slik som praktdraugmose Anastrophyllum donnianum, flommose Hyocomium armoricum og vasshalemose Isothecium holtii har etter hvert blitt godt kjent og de fleste moseinteresserte med fartstid på Vestlandet har sett en eller flere av disse artene. De tre nevnte artene er relativt store og karismatiske arter som relativt enkelt kan finne om man oppsøker en kjent lokalitet. Det finnes imidlertid eksempler på arter som gjør sitt aller ytterste for å gjemme seg unna innpåslitne bryologer. Skoddemose Brachydontium trichodes er en av de som er utfordrende å finne. Dette er ikke en art du snubler over, her må det virkelig letes, og det godt! Arten er 2-3 mm høy, har ofte sporofytter og vokser i små tuer eller som enkeltskudd på beskyttede (les: bortgjemte) steder. 

Skoddemose samlet i Dyrdalsfossen i Norddal kommune. Foto: Torbjørn Høitomt

Arten ble for første gang i Norge samlet i Geiranger i Møre og Romsdal i 1872 av Axel Blytt. Senere på 1800 tallet ble arten samlet av kjente moseforskere som B. Kaalaas, F.E. Conradi og E. Jørgensen. I 1904 var arten kjent fra 10 lokaliteter. Etter dette ble arten påvist av Nils Hakelier i Låtefossen ved Odda både i 1967 og 1975, og av Hans H. Blom ved Bergen i 1985. Mangel på nye funn førte imidlertid til at arten ble vurdert i kategorien DD - datamangel på Norsk rødliste for arter 2010. 

Så er det nå en gang slik at noen av oss bryologer har en forkjærlighet for de mosene vi vet aller minst om. Det må da gå an å finne denne!! En taktisk smart bryolog ville først dratt til Låtefossen ved Odda og forsøkt å finne arten der den er påvist ved to anledninger i relativt ny tid, men hvorfor alltid velge minste motstands vei? I mai 2014 dukket det så opp en anledning til å undersøke Glomnesfossen i Stryn i Sogn og Fjordane. Oddvar Olsen hadde allerede en lang artsliste for mosefloraen i fossen og et lite mosefølge oppsøkte fossen, først og fremst for studere tannkjølmose Zygodon dentatus (EN) som Oddvar hadde funnet ved fossen. Det ble også jaktet på flere nye arter for lokaliteten og skoddemose dukket da opp på undersiden av en relativt liten stein som lå delvis nede i jorda i en bratt skråning ved fossen. Kristien Wangen var den heldige finner. Rett etterpå ble arten også funnet i et hulrom under en overhengende skrent litt lenger ned i fosserøyksona som Glomnesfossen danner. Endelig var koden knekt og arten har senere blitt påvist ved Jarlandselva i Samnanger i Hordaland og ved Dyrdalsfossen i Norddal i Møre og Romsdal.

Er det noe skoddemose her inne mon tro? Foto: John Bjarne Jordal

Voksested for skoddemose ved Dyrdalsfossen. Den ble funnet på berg innunder en overhengende mose/humusmatte litt over midt i bildet. Foto: John Bjarne Jordal

Om man til slutt kan tillate seg å være litt offensiv: Hvem klarer å finne denne arten i en annen landsdel enn Vestlandet? Et gammelt noe mystisk funn fra Lier i Buskerud indikerer at arten kan finnes flere steder i landet. Og siden den gjemmer seg så godt så trengs det bryologer som er gode til å lete. God tur!

Ingen utfordring for stor for Moseklubben - Schistidium-workshop avholdt i Drammen

Dette innlegget handler om et av mange bryologers virkelig store mareritt - blomstermosene. De fleste av oss mosevenner kjenner igjen slekta i felt, men det stopper som oftest der. Mulighetene for å rote seg fullstendig vekk i form og lengde på hårspisser, papiller som eroderes bort og peristomtenners form og størrelse er så absolutt til stede, og tilfeldige forsøk på å nøkle seg frem til art har som oftest endt i fiasko. Men ingen utfordring er for stor for Moseklubbens ivrige og kunnskapssøkende medlemmer.

Men en av verdens ledende ekspert på denne slekta, Hans H. Blom på laget arrangerte vi workshop i Lier- og Drammensområdet i pinsehelga. Hele 16 deltakere var med på turen og de fleste av oss drømte om å komme over den berømte "kneika" når det gjelder bestemmelse av blomstermoser.
Blomstermosene er ofte ganske lette å finne siden mange av dem er pionerer, og ofte vokser på betong eller nylig blottlagt, kalkrikt steinsubstrat. Dette betyr at veiskjæringer, gamle murer, brufundamenter eller kumlokk er fine plasser å lete etter arter i denne slekta.

Deltagerne samlet til matpause i strålende sol. Foran fra venstre (sittende): Kåre A. Lye, Solfrid H. L. Langmo, Jon T. Klepsland, Kjell Ivar Flatberg, Per Øvrebø, Leif Appelgren, Hans H. Blom, Niklas Lönnell, Anders Bryn, Torbjørn Høitomt, Perry G. Larsen og Kåre Homble. Bak fra venstre (stående): Mette Kirkebjerg Due, Kristin Wangen, Henrik Weibull, Kristian Hassel og Arne Pedersen. Foto: Kristian Hassel. 

Ei veiskjæring ovenfor Mjøndalen bød på nær "full pakke" av arter i blomstermoseslekta som vi på forhånd kunne forvente i dette området. Arter som storblomstermose Schistidium apocarpum, gjøglerblomstermose S. confusum, småblomstermose S. duprettii, rødblomstermose S. papillosum, bekblomstermose S. trichodon, sotblomstermose S. boreale og kalkblomstermose S. robustum ble studert her. Vi oppdaget ganske raskt at mange artene var mulig å skille allerede i felt dersom man fant typisk materiale. Noen av artene skapte imidlertid noe mer hodebry og det viste seg at gjøglerblomstermose var kjernen til mye forvirring. Med det latinske navnet Schistidium confusum var det kanskje ikke annet å vente? På flere andre stopp både senere denne første dagen og den neste dagen ble det muligheter for å repetere disse artene samt å stifte bekjennskap med vriblomstermose S. lancifolium. Høydepunktet på den andre dagen, lørdagen, var helt klart å finne hårblomstermose Schistidium bryhnii langs turveien opp mot Åspaviljongen ved Drammen. Denne arten er så langt man kjenner til endemisk for Norge og er bare kjent fra Drammen og et par nærliggende kommuner. Den vokser i små, hvitlodne tuer og vokste sammen med et annet nytt bekjentskap for mange av oss, solblomstermose S. pruinosum.

 Vi har akkurat funnet hårblomstermose ved veien opp mot Åspaviljongen ved Drammen. Foto: Torbjørn Høitomt

Hårblomstermose Schistidium bryhnii. Foto: Solfrid Helene Lien Langmo

Veiskjæringer der berggrunnen er middels kalkrik kan være gode lokaliteter for blomstermoser. Foto: Torbjørn Høitomt

Den siste dagen dro vi til Glitra i Lier for å lete opp noen vannlevende blomstermoser. Nede i Glitras dype bekkekløft fant vi både bekkeblomstermose S. rivulare, tungeblomstermose S. agassizii og strykblomstermose S. platyphyllum voksende på steiner i flomsona. Vi klarte ikke å holde oss helt unna andre moser og oppsøkte det som trolig er en av landets største forekomster av den sterkt truete oreblæremose Frullania oakesiana, samt en del andre godbiter som grønnsko Buxbaumia viride, pelsblæremose Frullania bolanderi, pyslommemose Fissidens gracilifolius, stammesigd Dicranum viride og gullskeimose Rhynchostegium murale.

Vi vil også benytte anledningen til å takke Øystein og hans medhjelpere på Renskaug gård i Lier for fantastisk oppvartning. Her ble det servert veldig god mat og et flott konferanserom muliggjorde effektiv jobbing med innsamlet materiale på kveldstid. Øystein viste også fram en flott salamanderdam som han har restaurert på gården og la seg på et servicenivå langt over det man kan forvente. Til og med når håndlupa til Solfrid ble ødelagt tro han til og fikset biffen! Vi kommer gjerne tilbake hit og jeg oppfordrer andre til å avlegge denne gården, som for øvrig driver økologisk, et besøk.

Det er ikke bare blomstermoser som engasjerer mosefolket. Solfrid og Kristin hilser på en stor salamander fra dammen på Renskaug gård. Foto: Torbjørn Høitomt

Helt til slutt en stor takk til Hans H. Blom for tålmodig veiledning. Nå er det bare opp til hver og en av oss om vi vil bevare og videreutvikle våre kunnskaper om blomstermosene.